Jeg har aldri vært så ensom som etter at jeg begynte i „fast jobb“. I tiltaksarbeid, som lavbetalt NAV-slave. Misforstå meg rett, jeg valgte å prøve akkurat den jobben jeg er i, og jeg har ikke lyst til å forlate den nå, for folka der er hyggelige og snille. Men for hver uke som går, kjenner jeg meg enda et trinn ned på ensomhetsstigen, en etasje nedenfor forrige uke i trappa i livets skyskraper. En skulle tro at å tjene egen inntekt, stå opp til fast tid hver arbeidsdag, snakke og synge sammen med kjempehyggelige folk, og gjøre mange av de tingene som driver en fremover, at en skulle føle en form for fremgang. (Framgang? Vet det er en forskjell, men orker ikke Google det nå.) Så hvorfor føles det stadig som om det går nedover?
Jeg tror det var i Kristin Lavransdatter at det stod noe om at en kan være i et rom fullt av folk og likevel være på det mest ensomste, mens det å være alene ikke er det samme som å være ensom. Undset? Jeg har kjent til ordene i mange år, følt sannheten i dem ganske ofte. Det er et annet sitat jeg hørte for ikke veldig lenge siden som passer enda bedre, det gikk litt slik: Vi bruker opp hver dag på å ønske at det var en annen dag. Den kjenner jeg veldig på for tiden.
Jeg har kanskje aldri før brukt opp så mange fritimer på dataspill som nå. Jeg kommer hjem, og orker ingen ting. Her om dagen orka jeg ikke engang dusje, enda jeg ikke hadde vaska håret på fem-seks dager, og kommer hjem luktende som et fjøs. Jeg hadde planlagt å dusje, jeg har fått en ganske grei rutine på hvilke dager det lønner seg mtp klesvask, videre arbeid, hår, sengeskift, sånne ting. Men så kommer jeg hjem, våt og kald og så evig SLITEN, full av små og store vondter fra jobb og skuldre som tror at senebetennelse burde være kronisk for resten av livet, og orker bare ikke. Setter meg på senga, kanskje foran dataen, og orker ikke engang se på noe gøy. Setter på noe tankeløst, noe som er helt innafor, men som aldri kommer til å fenge følelser eller sette igang hjertepumpa.
Jeg bor i et rotereir. En bitteliten hule, omgitt av rot og liten plass. Jeg har èn sitteplass, og det er på senga. Den vonde og harde senga jeg ofte angrer på at jeg byttet til, men den forrige var for smal, så jeg vil heller ikke bytte tilbake. Her sitter jeg vondt, og gjør skuldre, rygg, knær, hofte, og høyrefoten med senebetennelsen bare værre. Og så tenker jeg „så sliten jeg er“ og „så ensomt dette kjennes“. Om igjen og om igjen, men orker ikke engang forlate sitteplassen, skulle bare ønske jeg kunne sove. At det var torsdag kveld, den eneste kvelden jeg sover skikkelig, eller søndag morgen, ofte den eneste tiden jeg ikke har noe å gjøre resten av dagen. Bruker opp hver dag på å ønske det var en annen dag. Har vondt, men orker ikke gjøre noe annet enn å sitte der. Er ensom, men orker ikke engang tanken på å snakke med noen, ikke engang skriftlig. Orker ikke tenke. Vil bare sove. Får fremdeles ikke sove.
One Big Echo~ 