Archive for the ‘UnderAppreciated Stuff’ Category

img_6372Made myself some delicious veggie sushi rolls!  I’ve never made anything with nori seaweed before, so the whole experiment was really all about figuring that out.

I used lots of carrot, paprika, some green onion stalks, fried eggs, and various green herbs from the garden.

What the first roll lacks: Soy sauce, celery, radish (from the garden) and maybe some white onion.

.
img_6376
Note for the future:
Do not prepare rolls when the rice is still hot.  The smell gets a bit strong.

.

img_6378.

The second roll has less rice in it, but also a bit more of everything else. Plus the radishes and soy sauce. I also added some sausage on the side to taste. It was all quite delicious, but I still wish I had any kind of celery, and could fit even more carrot into the rolls.

I wonder if portobello mushrooms would be too much at once. Or if I could roll the whole thing without using rice, and rather have that on the side.  To be honest, maybe the whole thing should just be made into bite-sized side-dishes with rice.  Or just a salad.

Read Full Post »

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

Idag har jeg hovedsakelig vært hos farmor.

Det var den dagen – ikke mye annet hendte.  For min del er det helt greit; jeg lever langsomt; mye trenger ikke hende for min del.  Jeg hadde tatt med meg den bærbare PCen nedover.  Ikke med noen plan i hodet for hvorfor jeg tok den med, bare at det kanskje var en god idé å medbringe en litt større skjerm enn mobilen idag.  Why not, liksom.  Det viste seg å være ganskje kjekt, ettersom jeg etter middagen kom på at jeg hadde en del gamle bilder å vise farmor.

På FaceBook er det en gruppe dedikert til å dele bilder fra grenda min farmor slekter fra. De har blant annet lagt ut en hel masse fotografier i svart-hvitt av mine oldeforeldre og deres naboer og slekninger.  Mange bilder er uten dato eller navn, og noen er fulle av kommentarer fra venner og slekt som husker hvem som er hvem, når, og hvor.  Altså en ganske spennende side dersom man vil ha oversikt over gammel-slekta, hundre år gamle setere, eller generell historie fra bøgda en stammer ifra.

Jeg tok frem laptopen og åpnet med et bryllupsbilde fra ca. 1928.  Det tok nesten et kvarter før vi gikk videre på neste bilde, for min farmor ønsket å identifisere mange av de som var avbildet.  Selv var hun ikke med på bildet, det var tross alt tatt en liten stund før hennes tid.  Men mor og far hennes var der, og venner og senere bekjente.  Denne identifiseringsprosessen ble gjentatt med flere av de andre bildene vi gikk igjennom – hus skulle inspiseres, folk skulle navngis.

Dette høres kanskje ikke så interessant ut slik jeg skriver det.  Tilgi meg, klokka er over ett om natta, og jeg rabler dette ned fordi jeg lovet meg selv at jeg skulle skrive ned minst to avsnitt om dagens hendelser før jeg gikk til sengs.  Men tenk dere hvor artig det er for lille meg å få høre på disse gamle historiene om min egen slekt – ekte folk som levde for over hundre år siden, eller steder som for lenge siden ble spist opp av naturen eller har brent ned og falt sammen.  Jeg liker spesielt å høre om de påfunn min farmor og gammel-tante fant på sammen, som den gang da de var riktig unge og hadde fått brutt opp krangelen seg imellom av far sin, men lurte ham til å tro at de ikke lenger var uvenner – for deretter å gå opp i skogen for å “kjekle videre i fred fra dumme fedre som ikke hadde noe med å blande seg inn i deres uenigheter”.

.

familien den gang

Avbildet er mine oldeforeldre, samt diverse slekt og en gards-dreng.

Read Full Post »

We are currently in the NaNoWri-Month.

I am not a writer.

.

Sometimes when I sit by myself on my bed, lost in my own thoughts, I play through various scenarios and conversations in my head.  This is not unusual by any stretch of the imagination, by the way, apparently this is something everyone does more or less regularly. It is quite similar to dreaming, which is probably why it is most commonly known as “daydreaming”.  Anywhoozle, these scenarios that run through my brain are most often “what if” situations played out or explored.  “What if I had said yes instead of no?” “What if I knew this person and had to explain my life to them?” “What if I got transported back in time?”  These are but a few examples.

What annoys me is that I can do this for a really long time, basically playing out half a movie in my head, and I never write it down.  I don’t think I`ve ever written one of these down.  Earlier today I realized that I am basically writing bad novels in my head without writing them down.

.

We are currently in the NaNoWri-Month.

Let’s try to write something.

.

To be continued…

Read Full Post »

“A picture says a thousand words. Write them.”

aka  I WROTE A THING!

.

After one miserable swing, she put her rather pathetic-looking ax immediately back down again and turned around to address her not-so-silent follower.

”You know, you could actually help me with this?”

There wasn’t exactly an answer, but the great lump waiting in the background blew out a small gust of air in what sounded suspiciously like a huff of laughter.

“Some friend you are.”

She heaved her ax again, and hit the giant trunk once more. This was going to take possibly forever, and she was so not looking forwards to however many hours of work it would take her to fell this great-grandfather of a tree. How old was this forest, anyway? She’d tried asking the creature a couple of times, but getting an answer out of that one was a lost cause on most days. She guessed she would have to settle with counting the rings of the tree-trunk or something equally tedious.

“Couldn’t you at least do something other than just sitting there doing nothing?”

No answer. No movement, either. If the creature had closed its eyes at that moment, it would be almost impossible to discern it from the surrounding nature. Said eyes might have shifted a bit, giving the tiniest indication that at least the light was on inside – pun not intended. She had absolutely no idea why the creature’s eyes did that glowing thing in the hours around dusk and dawn, and of course she could never get a straight answer out of that one, whatever it was. Now that she thought about it, it dawned on her that it was already getting fairly late in the evening. There was no chance whatsoever of her even reaching halfway into the trunk before full night would be upon them, never mind actually felling the whole tree. And why had she felt the need to overpower such an old entity all by herself? As she scratched her neck in thought, the light continued to withdraw from their surroundings. Ah, that was why: Shelter; Desperate times, and all that. There weren’t really any other trees of useful size growing in these parts, even if one happened to count the tiny apple tree holding on with its rather impressive roots to the great lump with the now fading eyes, who was not being the greatest of help at the moment.

.

Read Full Post »

 

Vi har hatt oljemalingskurs på skolen, vi!  Noen av oss i klassen min var så veldig fornøyde med kulltegningene fra gjeste-uka vi hadde med Johan Severin Svendsen  (Nei, ikke denne karen..)  at vi rett og slett gikk sammen om å leie ham inn til et nytt kurs utenom skoletiden!  Denne gangen ble det oljemaling istedenfor kull, noe jeg aldri har prøvd før.

Det aller vanskeligste for meg var faktisk sketchen vi skulle gjøre av figuren før vi begynte å male.  Jeg stod i nesten en time og sleit med å få til noe som så ut som et relativt normalt menneske, men ettersom jeg er CRAP med å tegne kropper, så ble det aldri til no.  Så jeg tagg Johan på mitt aller blondeste og fikk ham til å hjelpe meg med skethen.  Og med det mener jeg at han gjorde nesten alle grunnstrekene selv.  (Betyr det at jeg har arbeidet med sketchen til en berømt kunstner?  Why, yes! Ain’t it awesome?)

Selve malingen gikk som smurt fra første strøk, det var virkelig gøy å se hvordan teknikken han hadde vist oss funket som bare det!  Jeg var faktisk mest fornøyd med effekten malingen hadde helt i starten, da jeg bare hadde vært innom to-tre av de mørke nyansene.  Bildet under er i fem farger.

På paletten hadde vi seks-sju farger i en skala fra mørkebrun-grønn til rosa og hvit, og det var bare lov å blande to-og-to farger sammen, ingen på tvers av paletten.  Hvilket gikk helt greit for meg.  Personlig, så har jeg ikke veldig lyst til å gå opp i lysere detaljer, jeg liker mørke grov-sketcher best.

. . .

More details below the picture.

190175_10150123494466017_533081016_6907170_3105205_n

Background was done with acrylics, sketch was done in charcoal.

.

This is my very first experience with:

Oil

Canvas

Full Figure

Nude Act Model

Starting with the background

Reverse Application of Colors  (dark first, then lighter)

.

Read Full Post »

.

So..  Wordpress released its new slideshow not so long ago, and I decided to check it out.  I`m quite unhappy with the way thumbnails tend to behave, so it’s really nice to have a more balanced slideshow for showcasing a bunch of photos at once.  Go WP, this is way easier to use!

.

Of course, I had to use my boys for the first show.

I can’t help it, they’re my little darlings!

This slideshow requires JavaScript.

I suppose I have to admit to not actually taking these photos myself..

My sister (the boys’ mother) is the photographer.

(She’s a genius with that camera!)

Read Full Post »

.

I seem to have created something, oh my!

No reference used.  At all.   Woah~

Sketched with a grey pencil and finished with a black pencil.

Took less than 2 hours, I think..   Music: Neil Diamond – Be

Click down below for more pics from start to finish!

(more…)

Read Full Post »

.

Har du noengang vært i den situasjonen at du har fått altfor mye medvind på èn gang?  Jeg tenker både metaforisk og direkte, for dersom du (direkte) får for mye medvind på èn gang, så blåser du overende!  Og det er ikke så ulikt dersom du (metaforisk) får for mye medvind.  Du blåser kanskje ikke overende, men følelsen kan være mye den samme!  Det blir bare…litt mye på èn gang, litt mer å tygge enn man klarer å svelge.  Men man vil så gjerne kunne tygge over alt på èn gang, for alt er bare for godt til å unngå!

Litt sånn har jeg hatt det idag.  Jeg har fått den ène godbiten etter den andre, til jeg ikke klarte å lukke munnen sammen og tygge èn eneste bit!  Og jeg vet ikke om jeg skal bli glad eller lei meg.  Overlykkelig for alle godbitene, eller smådeprimert over at jeg ikke klarte å tygge noenting?

Og hey, jeg prater metaforisk.  Det er ingen som har stappa meg med spiselige ting (bortsett fra en nydelig frappechino), jeg har bare blitt servert flere gaver på èn gang.  Teknisk sett var det bare hyggeligheter fra mine foreldre, (men den første hyggeligheten gjelder som gave).  Og jeg er dessuten alltid takknemlig for hyggeligheter fra mine foreldre, for det er de som gjelder.

Gaven fra pappa var noe jeg alltid ønsker (presens samtidsform?) meg, hele året rundt.  Han ga meg frie tøyler i hobbybutikken. Helt frie. Trengs det en metafor til for å forklare alvorligheten?  Se for deg en seksåring i en godisbutikk, med alle hyllene fulle av fargerike godis av alle slag man kan ønske seg!  Akkurat sånn føler jeg meg hver gang jeg er i en hobby-/garnbutikk!  Nå kan du prøve så se for deg at seksåringen har lov til å plukke hva han vil i hele butikken!  Sånn var det for meg idag!  Men istedenfor å plukke femhundre handlevogner med garn og strikkepinner og heklenåler og sysaker og perler, så stod jeg bare der som en fisk på land, og klarte ingenting!!  Det var kanskje den kjipeste følelsen jeg har hatt på lenge, å ikke kunne finne på noesomhelst mens jeg hadde muligheten.

Pappa hadde handlet andre saker mens jeg vandret hobbybutikken, men kom tilbake til en tomhendt (og veldig skuffet) meg.  Jeg var totalt uforberedt på gaven fra pappa!  Jeg kunne rett og slett ikke bestemme meg for noen ting! (Begynte nesten å grine..)  Jeg er kanskje litt for dumsnillt anlagt på noen smådetaljer i verden, men det har seg sånn at jeg ikke har fiklet med håndarbeidet mitt på flere måneder nå, og derfor ikke egentlig trenger noenting nytt.  Og da kjøper jeg ikke noe nytt.  Jeg liker å hamstre, men jeg liker faktisk ikke å kjøpe ting jeg bare kommer til å legge fra meg!  Det er jo helt fullstendig uhensiktsmessig!

Grunnen til denne fine gaven var forresten at pappa ville belønne A’en min. Endelig en gave jeg føler at jeg virkelig fortjener!  Det er faktisk en veldig big deal for meg.  Heldigvis er pappa såpass snill at han gikk med på å utsette tilbudet til vinteren, når (NÅR!) jeg begynner med håndarbeidet mitt igjen, og kommer til å trenge småsaker og fikleting.  Snille pappaen min.

Mamma hadde allerede gjort en avtale om at vi skulle møtes nede på Kafferiet, og ringte meg mens jeg var i hobbybutikken.  Så pappa ble med nedover.  Vi ble veldig mange rundt bordet, og jeg var ikke helt komfortabel med samlingen av mennesker, men ble snart distrahert av den nydelige Frappechinoen.

.

Og det er det jeg har gjort idag.  Fra ett til tre, ihvertfall..  Jeg har hatt en fabelaktig dag, men ble altså en smule overdosert på snilliteter på èn gang.

.

Read Full Post »

.

If I was anything of a decent writer, there would be a whole article here today.  I have so much to say about preparing stinging nettles it’s not even funny!  Over the years, I`ve prepared a few meals with this special plant as the main ingredient, usually with some help from my dad (who can make a meal out of anything, edible or not).  Nettles are best during their first sprouting (in the spring), when they are still small and quite mild.  If you want the small plants later in the year, just go wild with your land-mower and then wait a week for the plant to grow up again (and again and again).  I`m usually too late for the first generation, but as long as you stick to the 4-6 top leaves of the plants that are shorter than 1 foot (0,3 M) it’s pretty much the same quality.

Oh, and remember to use gloves!  It ain’t called stinging nettle for nothing!  It can give a nasty rash, coupled with intense, itchy pain. Myself, I`m halfway immune to the sting by now, but it still itches.

.

Today’s dinner was requested by my Gran, the only other person in the family with a taste for weird stuff equal to mine and dad’s.  (I sense a relation to the fact of actual relation..)

It was an easy project, all I had to do was get a bag of fresh nettle-leaves from the garden, and wash’em before boiling.

I added a small dash of Lovage (pic 4) (Levisticum Officinale) on top, because it’s simply delicious added on anything.

Delicious!

Read Full Post »

Ho ho, jeg har funnet en gammel post fra ifjor høst! Det var visst den måneden jeg var mest aktiv i virkeligheten, og nesten helt fraværende på bloggen..   Slikt hender stadig, at jeg blogger minst den tiden jeg har mest å blogge om.  Bakvendt, I know.  Men jeg klarte altså skrive noe!

.

Ikke bare ble Store-S hentet på skolen av sin über-tøffe tante på scooter, men han ble også kjørt tilbake igjen samme dag for å bli med på måneskinnsturen med klassen! Han fikk vistnok masse cred for å ha blitt kjørt med moped..  Da vi kom ned til de andre, ferdig pakket med grillpølser og hjemmelaget kakao, så flokket to tredeler av kompisene seg rundt den kule karen i sort motorsykkelhjelm og gul refleksvest!

Etter et par minutter i bitende vind fant folket ut at det var på tide å flytte seg, og vi begynte å gå langs Vollane og inn i Horten-skauen. Jeg kom i prat med et par av arbeiderne der, samt noen hyggelige mødre som likte å småprate om livshistorier og barneoppdragelse. Jeg fant også ut at Sjur sin lærer er ei jeg også hadde som lærer en gang for evig mange år siden, og at hun ikke har forandret seg et gram.

Det minner meg også på at en av arbeiderne jeg snakket med tidligere på dagen (mens jeg lette mellom himmel og jord etter Sjur som hadde forsvunnet på lekeplassen) også hadde passet på meg mens jeg var lita. Hu kom bort med en gang, og sa at jeg ikke har forandret meg noenting, ihvertfall ikke i ansiktet. De samme smilehullene. Hun sa også at jeg alltid var ei blid og snill jente. Jeg ble egentlig utrolig lettet over å høre at jeg ikke var den eneste som husket akkurat det.

Anyways. Vel fremme på bålplassen ble det full fres med grilling av pølser og krangling over de beste grillspydene som var å finne. Enda det ikke kan ha vært mer enn 15-16 fra klassen med oss, så skal jeg love dere at 15-16 sjuåringer i friluft gjør en god del ut av seg! Det var barn opp og det var barn ned, og pølser ble mistet i bålet mens steiner ble hivd i vannet. Selv fant jeg meg en benk og en kopp kakao.

Etter at en gruppe hadde sunget en antimobbing-sang for oss foreldre (Legg merke til hvordan jeg subtilt satte meg selv i samme gruppe som de voksne med barn!) ble det quiz for mødrene, fedrene og barna. Barna vant med 9 poeng, fedrene fikk 7, mens mødrene måtte se seg fornøyd med 6 lusne. Taperne skyldte på den ene mannen i fedre-gruppa som av en eller annen grunn visste hva en Kajal var, samt hvem som var hvem i Grey`s Anatomy. Vi måtte finne ut hvor mange centimeter 2,4 tommer var!

Vel vel. Siden dette faktisk var en måneskinnstur, så ble vi ihvertfall lenge nok til å se månen stå opp! Så snart “den kjempestore, lysende osten” hadde klatret noen meter over horisonten, var det på tide å ture hjemover. På rad å rekke tuslet vi samme veien tilbake i halvmørket, akkompagnert av lommelykter og røverhistorier om hvordan noen på jorda lagde månen av ost for mange år siden.

.

.

Og der stoppet skrivelysten min helt.  Det var jommen på tide!  Klokka er snart to, og jeg har vært steintrøtt siden jeg kom hjem, ettersom jeg har fått Den Store Kulda i kroppen denne vakre høstkvelden.  Kulda gjør meg alltid dødsliten, de tre gangene i året jeg faktisk møter den på nært hold.  Nå gleder jeg meg som en unge til å legge meg i verdens beste seng med verdens varmeste dundyne!  Jeg måtte bare skrive ned dagens lille store tur, ettersom jeg har vært veldig aktiv i det siste i den virkelige verden.

Read Full Post »

.

Ja eller nei til NRK-lisens på datamaskin og mobil?

.
Min kjære broder ser ikke helt argumentet for å være imot lisens.  Lisensen går til å dekke kostnadene ved å ha et skattefinansiert medietilbud, dvs et alternativ til medieaktørene i markedet.

I-og-med at veldig mye av NRKs produksjoner etterhvert gjøres tilgjengelig via Internett og mobilnett, så må nødvendigvis kostnadene ved dette dekkes. Eller mener vi at:

1) NRK bare bør være en TV-kanal?  eller

2) at vi ikke bør ha et skattefinansiert medietilbud i det hele tatt?
.

Jeg selv er mest skeptisk på HVEM som må betale for tilbudet om NRK på nett.  Bare de som bruker det, eller må alle sammen betale?

.

Brodern regner med at det blir som med TV:  Alle som eier en mobil, PC eller TV.   Det er samme med NRK på TV, du må betale selv om du ikke ser på NRK.  Hvis man ikke har TV slipper man å betale.  Mange sutrer over at det er urettferdig at de må betale for NRK uten at de ser på det (hevder de ihvertfall).  Det kan forsåvidt stemme, men så er spørsmålet om man er interessert i å ha et medietilbud som ikke er markedsstyrt eller ikke?

I så måte er brodern glad for at vi gjør det som vi gjør her til lands, og tilsvarende i England med BBC.  Markedsstyrte medieselskap er notorisk kortsiktige, og bryr seg lite om kunnskapsinnhold etc.  Bare tenk på alle de BBC-dokumentarene som har blitt produsert gjennom årene, f.eks. alle de med David Attenburough!  Disse ville aldri sett dagens lys om man ikke hadde et fellesskapsfinansiert medietilbud!

At NRK henger med i tidsånden og tilpasser seg den nye mediehverdagen som i større grad foregår på Internett og mobiltelefoner syns brodern bare er positivt.  Men et slikt tilbud koster, det er ikke gratis.  Det burde kanskje vært finansiert over skatteseddelen heller enn via lisens, men isåfall ville det vært enda fler som ikke benytter seg av tilbudet som ville blitt nødt til å betale!

Menmen, det er jo sånn det fungerer for biblioteker, så det ville ikke vært skandaløst det heller.

.

Hva er DIN mening?

Read Full Post »

.

Jeg lurer på om man faktisk forgifter seg selv når man spiser store mengder sukker?  For eksempel, dersom man spiser en bunch av Seigmenn, ikkesant?  Jeg er bombesikker på at det finnes hundrevis av Seigmenn-mumsere der ute som kan fortelle meg at èn pose på èn kveld er heeelt normalt.  Eller ihvertfall ikkeno problem.  Bombesikker.  Det jeg lurer på er om det er like normalt å vise symptomer på sukkersyke kort tid etter… konsumering?  Ikke at man har sukkersyke, men at man viser symptomer etter å ha konsumert store mengder?  Og for å gjøre det enda litt vanskeligere, så lurer jeg også på om det kan ha en sammenheng med lange pauser mellom hver… mumsing.

Det jeg spesifikt sikter til er såklart mine egne symptomer.  Jeg vet jeg er enn vann-guru, og at jeg ofte er avhengig av en vannflaske ved siden av meg, men jeg vet også at i det siste så har jeg utviklet en helt syk tørste hver gang jeg spiser godis.  Grunnen til at jeg har begynt å merke dette er fordi jeg mumser godis myemye sjeldnere enn jeg pleide før, og derfor merker flere forskjeller.  Nå, så er det tørste.

Dersom en person som liker godis er tørst, så vil personen som oftest tolke behovet for vann som et behov for noe godt.  Ved å spise noe godt, så blir personen både mer tørst, OG får sukkertrang. En veldig ond sirkel, altså.  Man får også begge behovene dersom man er stillesittende og kjeder seg.  Kjenner noen seg igjen her?

Hver gang jeg får godisbehov, noe som er ganske ofte når jeg er alene på hybelen, så tvinger jeg meg selv til å drikke minst to (store) glass vann før jeg i det hele tatt får lov til å åpne godteskuffen.  (I haz one, yez.)  Når jeg vet at jeg allerede har hatt nok sukker for en dag en uke, så bare tvinger jeg i meg enda mere vann.  Så kommer problemet:   Det hender at ingenting hjelper, og at jeg ender opp med for mye sukker innabords OG en ekstrem tørste etterpå!   Og hva gjør jeg nå?  Jeg bare fortsetter og fortsetter å drikke… 3 glass i timen er absolutt ikke uvanlig, og dersom du ganger det sammen så blir det etterhvert temmelig mye vann.  (Takk og lov jeg ikke drikker brus.)

Som mange vet, så er bunnløs tørste et vanlig symptom på sukkersyke.  Men hvordan skal man tolke det når man bare får symptomer på sukkersyke de få gangene man sitter i sukkerfella, og er helt frisk resten av måneden?   Periodisk sukkersyke??

Read Full Post »

.

Did I mention earlier that I’m proud as heck?
Well, I most definitely am.

I need to do this again sometime.

.

Also, I need to quit Cats soon, else I go mad.

Jemina look-alike, or is it just me?

Read Full Post »