Archive for the ‘UnderAppreciated Stuff’ Category

img_6372Made myself some delicious veggie sushi rolls!  I’ve never made anything with nori seaweed before, so the whole experiment was really all about figuring that out.

I used lots of carrot, paprika, some green onion stalks, fried eggs, and various green herbs from the garden.

What the first roll lacks: Soy sauce, celery, radish (from the garden) and maybe some white onion.

.
img_6376
Note for the future:
Do not prepare rolls when the rice is still hot.  The smell gets a bit strong.

.

img_6378.

The second roll has less rice in it, but also a bit more of everything else. Plus the radishes and soy sauce. I also added some sausage on the side to taste. It was all quite delicious, but I still wish I had any kind of celery, and could fit even more carrot into the rolls.

I wonder if portobello mushrooms would be too much at once. Or if I could roll the whole thing without using rice, and rather have that on the side.  To be honest, maybe the whole thing should just be made into bite-sized side-dishes with rice.  Or just a salad.

Read Full Post »

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

Idag har jeg hovedsakelig vært hos farmor.

Det var den dagen – ikke mye annet hendte.  For min del er det helt greit; jeg lever langsomt; mye trenger ikke hende for min del.  Jeg hadde tatt med meg den bærbare PCen nedover.  Ikke med noen plan i hodet for hvorfor jeg tok den med, bare at det kanskje var en god idé å medbringe en litt større skjerm enn mobilen idag.  Why not, liksom.  Det viste seg å være ganskje kjekt, ettersom jeg etter middagen kom på at jeg hadde en del gamle bilder å vise farmor.

På FaceBook er det en gruppe dedikert til å dele bilder fra grenda min farmor slekter fra. De har blant annet lagt ut en hel masse fotografier i svart-hvitt av mine oldeforeldre og deres naboer og slekninger.  Mange bilder er uten dato eller navn, og noen er fulle av kommentarer fra venner og slekt som husker hvem som er hvem, når, og hvor.  Altså en ganske spennende side dersom man vil ha oversikt over gammel-slekta, hundre år gamle setere, eller generell historie fra bøgda en stammer ifra.

Jeg tok frem laptopen og åpnet med et bryllupsbilde fra ca. 1928.  Det tok nesten et kvarter før vi gikk videre på neste bilde, for min farmor ønsket å identifisere mange av de som var avbildet.  Selv var hun ikke med på bildet, det var tross alt tatt en liten stund før hennes tid.  Men mor og far hennes var der, og venner og senere bekjente.  Denne identifiseringsprosessen ble gjentatt med flere av de andre bildene vi gikk igjennom – hus skulle inspiseres, folk skulle navngis.

Dette høres kanskje ikke så interessant ut slik jeg skriver det.  Tilgi meg, klokka er over ett om natta, og jeg rabler dette ned fordi jeg lovet meg selv at jeg skulle skrive ned minst to avsnitt om dagens hendelser før jeg gikk til sengs.  Men tenk dere hvor artig det er for lille meg å få høre på disse gamle historiene om min egen slekt – ekte folk som levde for over hundre år siden, eller steder som for lenge siden ble spist opp av naturen eller har brent ned og falt sammen.  Jeg liker spesielt å høre om de påfunn min farmor og gammel-tante fant på sammen, som den gang da de var riktig unge og hadde fått brutt opp krangelen seg imellom av far sin, men lurte ham til å tro at de ikke lenger var uvenner – for deretter å gå opp i skogen for å “kjekle videre i fred fra dumme fedre som ikke hadde noe med å blande seg inn i deres uenigheter”.

.

familien den gang

Avbildet er mine oldeforeldre, samt diverse slekt og en gards-dreng.

Read Full Post »

We are currently in the NaNoWri-Month.

I am not a writer.

.

Sometimes when I sit by myself on my bed, lost in my own thoughts, I play through various scenarios and conversations in my head.  This is not unusual by any stretch of the imagination, by the way, apparently this is something everyone does more or less regularly. It is quite similar to dreaming, which is probably why it is most commonly known as “daydreaming”.  Anywhoozle, these scenarios that run through my brain are most often “what if” situations played out or explored.  “What if I had said yes instead of no?” “What if I knew this person and had to explain my life to them?” “What if I got transported back in time?”  These are but a few examples.

What annoys me is that I can do this for a really long time, basically playing out half a movie in my head, and I never write it down.  I don’t think I`ve ever written one of these down.  Earlier today I realized that I am basically writing bad novels in my head without writing them down.

.

We are currently in the NaNoWri-Month.

Let’s try to write something.

.

To be continued…

Read Full Post »

“A picture says a thousand words. Write them.”

aka  I WROTE A THING!

.

After one miserable swing, she put her rather pathetic-looking ax immediately back down again and turned around to address her not-so-silent follower.

”You know, you could actually help me with this?”

There wasn’t exactly an answer, but the great lump waiting in the background blew out a small gust of air in what sounded suspiciously like a huff of laughter.

“Some friend you are.”

She heaved her ax again, and hit the giant trunk once more. This was going to take possibly forever, and she was so not looking forwards to however many hours of work it would take her to fell this great-grandfather of a tree. How old was this forest, anyway? She’d tried asking the creature a couple of times, but getting an answer out of that one was a lost cause on most days. She guessed she would have to settle with counting the rings of the tree-trunk or something equally tedious.

“Couldn’t you at least do something other than just sitting there doing nothing?”

No answer. No movement, either. If the creature had closed its eyes at that moment, it would be almost impossible to discern it from the surrounding nature. Said eyes might have shifted a bit, giving the tiniest indication that at least the light was on inside – pun not intended. She had absolutely no idea why the creature’s eyes did that glowing thing in the hours around dusk and dawn, and of course she could never get a straight answer out of that one, whatever it was. Now that she thought about it, it dawned on her that it was already getting fairly late in the evening. There was no chance whatsoever of her even reaching halfway into the trunk before full night would be upon them, never mind actually felling the whole tree. And why had she felt the need to overpower such an old entity all by herself? As she scratched her neck in thought, the light continued to withdraw from their surroundings. Ah, that was why: Shelter; Desperate times, and all that. There weren’t really any other trees of useful size growing in these parts, even if one happened to count the tiny apple tree holding on with its rather impressive roots to the great lump with the now fading eyes, who was not being the greatest of help at the moment.

.

Read Full Post »

Older Posts »