April 19. 2015 sunrise

Read Full Post »

April 7. 2015 sunrise

Read Full Post »

Green is the color of goo.

Mesdames et Messieurs, today I knitted something goo-colored.

Read Full Post »

Jeg lovte meg selv å skrive noe.

Idag har jeg hovedsakelig vært hos farmor.

Det var den dagen – ikke mye annet hendte.  For min del er det helt greit; jeg lever langsomt; mye trenger ikke hende for min del.  Jeg hadde tatt med meg den bærbare PCen nedover.  Ikke med noen plan i hodet for hvorfor jeg tok den med, bare at det kanskje var en god idé å medbringe en litt større skjerm enn mobilen idag.  Why not, liksom.  Det viste seg å være ganskje kjekt, ettersom jeg etter middagen kom på at jeg hadde en del gamle bilder å vise farmor.

På FaceBook er det en gruppe dedikert til å dele bilder fra grenda min farmor slekter fra. De har blant annet lagt ut en hel masse fotografier i svart-hvitt av mine oldeforeldre og deres naboer og slekninger.  Mange bilder er uten dato eller navn, og noen er fulle av kommentarer fra venner og slekt som husker hvem som er hvem, når, og hvor.  Altså en ganske spennende side dersom man vil ha oversikt over gammel-slekta, hundre år gamle setere, eller generell historie fra bøgda en stammer ifra.

Jeg tok frem laptopen og åpnet med et bryllupsbilde fra ca. 1928.  Det tok nesten et kvarter før vi gikk videre på neste bilde, for min farmor ønsket å identifisere mange av de som var avbildet.  Selv var hun ikke med på bildet, det var tross alt tatt en liten stund før hennes tid.  Men mor og far hennes var der, og venner og senere bekjente.  Denne identifiseringsprosessen ble gjentatt med flere av de andre bildene vi gikk igjennom – hus skulle inspiseres, folk skulle navngis.

Dette høres kanskje ikke så interessant ut slik jeg skriver det.  Tilgi meg, klokka er over ett om natta, og jeg rabler dette ned fordi jeg lovet meg selv at jeg skulle skrive ned minst to avsnitt om dagens hendelser før jeg gikk til sengs.  Men tenk dere hvor artig det er for lille meg å få høre på disse gamle historiene om min egen slekt – ekte folk som levde for over hundre år siden, eller steder som for lenge siden ble spist opp av naturen eller har brent ned og falt sammen.  Jeg liker spesielt å høre om de påfunn min farmor og gammel-tante fant på sammen, som den gang da de var riktig unge og hadde fått brutt opp krangelen seg imellom av far sin, men lurte ham til å tro at de ikke lenger var uvenner – for deretter å gå opp i skogen for å “kjekle videre i fred fra dumme fedre som ikke hadde noe med å blande seg inn i deres uenigheter”.

.

Avbildet er mine oldeforeldre, samt diverse slekt og en gards-dreng.

Read Full Post »

Sunset 29.09

Read Full Post »

Sunset 28.09

Read Full Post »

Reverumpa 22.08.14

Alle bilder tatt med iPhone 4S som vanlig.

Read Full Post »

Traveling in Oppland 05.08.14

With a little hint of Jotunheimen in the background.

 

Read Full Post »

04.08.14

I`m making picture-gaps on my blog.

Thieving birds seemed like just the thing.

Read Full Post »

03.08.14

Tåka ligger ganske stille oppover, men ikke nedi dalen.

Read Full Post »

Vaset – 03.08.14

(Ca. kl. 19 til 20.00)

Bjørn skriver utrolig pretensiøst i hytteboka. Min bror, altså, ikke mammas. Det er florende, fjongt, og totalt overdrevet. I hvert fall håper jeg det er overdrevet med vilje, ellers må jeg nesten skylle ned litt familiær skam, her. Men jeg tror nok det er med ham som med meg, vi vet å skrive intetsigende BS. For å være helt ærlig, så er jeg egentlig litt sjalu. Etter at jeg selv sluttet å blogge, så skulle jeg gjerne kjent litt av den trangen til å skrive flott, samme hvor pretensiøst det kan ende opp. Jeg savner å blogge. Jeg savner å sette ord på mine indre tanker og følelser. Faktisk ville jeg vært villig til å sette ord på mine ytre tanker og følelser også, hvis det betød at jeg fikk tilbake litt av lysten til å skrive igjen. Denne følelsen er sjelden vare i livet mitt for tiden. Mangelvare. Motivasjon har gått hen med konsentrasjonen; tatt av vinden. I skrivende øyeblikk prøver jeg så godt jeg kan å ikke stoppe fingrene på tastaturet, i  frykt for at siste rest av skrivelyst skal blåse vekk slik den alltid har gjort de siste årene.

.

Over brua nedi dalen.  Det har vært overskyet idag.

.

Jeg skriver ikke lenger mine lange (så smått pretensiøse) blogg-poster. Jeg skriver sjeldnere og sjeldnere ned mine opplevelser i hverdagen. Dagboken min består av løs-ark, samlet opp gjennom fire år og satt inn i en ringperm. Fire-fem år, og permen er ikke i nærheten av halvfull. Jeg beskriver ikke lenger hvordan det føles å kjøre bil med mamma gjennom tåkeflekker som ligger spredt rundt om i dalene vi passerer på vei til Fagernes. Adjektivene krangler ikke lenger om plassen. Jeg prøver ikke lenger å danne et bilde av verdenen jeg ser, sette ord på lukter og følelser og tanker. Jeg klarer så vidt det er å holde liv på Twitter, av den enkle grunn at det er svært vanskelig å få prestasjonsangst når alt du har å jobbe med er 140 karakter per gang. Takke seg til ADHD-generasjonen; noen ting får også vi  til.

.

Stein sier at jeg kan skrive om ham, dersom jeg står fast med ting å skrive om.

Read Full Post »