Archive for the ‘Serious Stuff’ Category

Jeg har aldri vært så ensom som etter at jeg begynte i „fast jobb“. I tiltaksarbeid, som lavbetalt NAV-slave. Misforstå meg rett, jeg valgte å prøve akkurat den jobben jeg er i, og jeg har ikke lyst til å forlate den nå, for folka der er hyggelige og snille. Men for hver uke som går, kjenner jeg meg enda et trinn ned på ensomhetsstigen, en etasje nedenfor forrige uke i trappa i livets skyskraper. En skulle tro at å tjene egen inntekt, stå opp til fast tid hver arbeidsdag, snakke og synge sammen med kjempehyggelige folk, og gjøre mange av de tingene som driver en fremover, at en skulle føle en form for fremgang. (Framgang? Vet det er en forskjell, men orker ikke Google det nå.) Så hvorfor føles det stadig som om det går nedover?

Jeg tror det var i Kristin Lavransdatter at det stod noe om at en kan være i et rom fullt av folk og likevel være på det mest ensomste, mens det å være alene ikke er det samme som å være ensom. Undset? Jeg har kjent til ordene i mange år, følt sannheten i dem ganske ofte.  Det er et annet sitat jeg hørte for ikke veldig lenge siden som passer enda bedre, det gikk litt slik: Vi bruker opp hver dag på å ønske at det var en annen dag.  Den kjenner jeg veldig på for tiden.

Jeg har kanskje aldri før brukt opp så mange fritimer på dataspill som nå. Jeg kommer hjem, og orker ingen ting. Her om dagen orka jeg ikke engang dusje, enda jeg ikke hadde vaska håret på fem-seks dager, og kommer hjem luktende som et fjøs. Jeg hadde planlagt å dusje, jeg har fått en ganske grei rutine på hvilke dager det lønner seg mtp klesvask, videre arbeid, hår, sengeskift, sånne ting. Men så kommer jeg hjem, våt og kald og så evig SLITEN, full av små og store vondter fra jobb og skuldre som tror at senebetennelse burde være kronisk for resten av livet, og orker bare ikke. Setter meg på senga, kanskje foran dataen, og orker ikke engang se på noe gøy. Setter på noe tankeløst, noe som er helt innafor, men som aldri kommer til å fenge følelser eller sette igang hjertepumpa.

Jeg bor i et rotereir. En bitteliten hule, omgitt av rot og liten plass. Jeg har èn sitteplass, og det er på senga. Den vonde og harde senga jeg ofte angrer på at jeg byttet til, men den forrige var for smal, så jeg vil heller ikke bytte tilbake. Her sitter jeg vondt, og gjør skuldre, rygg, knær, hofte, og høyrefoten med senebetennelsen bare værre. Og så tenker jeg „så sliten jeg er“ og „så ensomt dette kjennes“. Om igjen og om igjen, men orker ikke engang forlate sitteplassen, skulle bare ønske jeg kunne sove. At det var torsdag kveld, den eneste kvelden jeg sover skikkelig, eller søndag morgen, ofte den eneste tiden jeg ikke har noe å gjøre resten av dagen.  Bruker opp hver dag på å ønske det var en annen dag.  Har vondt, men orker ikke gjøre noe annet enn å sitte der. Er ensom, men orker ikke engang tanken på å snakke med noen, ikke engang skriftlig. Orker ikke tenke. Vil bare sove.  Får fremdeles ikke sove.

 

Advertisements

Read Full Post »

Det er, som vanlig, ikke mangel på tankesurr i hodet.  Det er store mengder informasjon og det er mye jeg vil dele med verden, eller kanskje bare med meg selv.  Det er, som vanlig, mangel på koordinasjon og kontroll og oversikt over tankesurret.  Det aller meste forsvinner det sekundet jeg rekker å legge merke til det.  Jeg har mange ideer, drømmer, fantasier; Spiraler og trapeser.  Noen titalls tanker flyter forbi bevisstheten hvert sekund.  Jeg rekker såvidt å legge merke til en ide om f.eks. skrive en bloggpost om reiser jeg kunne tenke meg å ta, men innen jeg har fått tid til å føle at det var en god ide som jeg gjerne skulle jobbet videre med, så er den oppløst.  Jeg står igjen med en vag følelse av at jeg ville skrive om noe som hadde med reiser å gjøre, men jeg klarer ikke lenger å se for meg de ideene jeg hadde om layout, ord og historier, bilder, sånne ting som gjør noe konkret og… doable. Gjør-bart?  Alt har blitt tåkete og vanskelig å sortere igjennom, og før jeg vet ordet av det har en annen og nyere ide seilet forbi bevisstheten, for deretter å gjøre akkurat det samme tåke-trikset.  Dag etter dag føler jeg på at jeg taper noe av meg selv, fordi jeg ikke klarte å gripe tak i det mens det var konkret nok til å gjøre kommunikativt.

Read Full Post »

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

I`m having a severe case of “the feels” about the new song from The Hobbit: The Battle of the Five Armies.  I`ve been very skeptical about the whole trilogy, especially after not liking the second one and generally being quite disappointed in the whole thing.

I remember last year, when my lil nephew loved ‘I See Fire’ and asked me all the time if I liked it (as I am the resident LotR fan left in the family) and he looked so sad every time I said I didn’t like the song or the movie.  And now he no longer lives here.

This new song is everything that is beautiful.  It even reuses the melody from Into The West. It’s been a solid hour of replays so far, but it’s 1 AM now and I still haven’t taken my meds, and by now I`m pretty much just wallowing, which isn’t good at all.   I have no one near to share these feelings with.

Read Full Post »

I’ve got a little girl singing on repeat in my head~

.

Do any of you have even the slightest idea of what it means to live with mental illness?* Of feeling a certain way most of your life, but realizing that what you’re feeling isn’t actually all that normal?  That people don’t understand what you mean when you try to describe what you’re thinking because their basis of understanding is significantly different from your own, and that your basis isn’t necessarily the right one?  Everything is wrong.  All the time.

.

.

* A lot of you probably do.  Please don’t take my words the wrong way.

Read Full Post »

Older Posts »