Archive for the ‘Serious Stuff’ Category

Det er, som vanlig, ikke mangel på tankesurr i hodet.  Det er store mengder informasjon og det er mye jeg vil dele med verden, eller kanskje bare med meg selv.  Det er, som vanlig, mangel på koordinasjon og kontroll og oversikt over tankesurret.  Det aller meste forsvinner det sekundet jeg rekker å legge merke til det.  Jeg har mange ideer, drømmer, fantasier; Spiraler og trapeser.  Noen titalls tanker flyter forbi bevisstheten hvert sekund.  Jeg rekker såvidt å legge merke til en ide om f.eks. skrive en bloggpost om reiser jeg kunne tenke meg å ta, men innen jeg har fått tid til å føle at det var en god ide som jeg gjerne skulle jobbet videre med, så er den oppløst.  Jeg står igjen med en vag følelse av at jeg ville skrive om noe som hadde med reiser å gjøre, men jeg klarer ikke lenger å se for meg de ideene jeg hadde om layout, ord og historier, bilder, sånne ting som gjør noe konkret og… doable. Gjør-bart?  Alt har blitt tåkete og vanskelig å sortere igjennom, og før jeg vet ordet av det har en annen og nyere ide seilet forbi bevisstheten, for deretter å gjøre akkurat det samme tåke-trikset.  Dag etter dag føler jeg på at jeg taper noe av meg selv, fordi jeg ikke klarte å gripe tak i det mens det var konkret nok til å gjøre kommunikativt.

Advertisements

Read Full Post »

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

I`m having a severe case of “the feels” about the new song from The Hobbit: The Battle of the Five Armies.  I`ve been very skeptical about the whole trilogy, especially after not liking the second one and generally being quite disappointed in the whole thing.

I remember last year, when my lil nephew loved ‘I See Fire’ and asked me all the time if I liked it (as I am the resident LotR fan left in the family) and he looked so sad every time I said I didn’t like the song or the movie.  And now he no longer lives here.

This new song is everything that is beautiful.  It even reuses the melody from Into The West. It’s been a solid hour of replays so far, but it’s 1 AM now and I still haven’t taken my meds, and by now I`m pretty much just wallowing, which isn’t good at all.   I have no one near to share these feelings with.

Read Full Post »

I’ve got a little girl singing on repeat in my head~

.

Do any of you have even the slightest idea of what it means to live with mental illness?* Of feeling a certain way most of your life, but realizing that what you’re feeling isn’t actually all that normal?  That people don’t understand what you mean when you try to describe what you’re thinking because their basis of understanding is significantly different from your own, and that your basis isn’t necessarily the right one?  Everything is wrong.  All the time.

.

.

* A lot of you probably do.  Please don’t take my words the wrong way.

Read Full Post »

Jeg har hatt søvnproblemer igjen, denne uka.  Tok tiltak på fredag, som gjorde det mulig å i det minste komme til stor familiemiddag hos farmor på lørdag.

Vi var ganske mange, men rett før middagen ble servert, så ville plutselig de to minste hjem til far.  Det vil si, deres mormor hadde fått beskjed av deres far at hun måtte spørre dem etter en viss tid om de ville hjem, og selv om minstejenta koste seg med dukker og kjørte vogn gjennom kjøkkenet med spørsmål om når maten var ferdig (om ca. 5 minutter), så sa storebror umiddelbart at han ville hjem. Lillesøster ville såklart det samme da hun hørte at storebroren skulle bli hentet av far før middag.  Storebror er en stille gutt som helst vil sitte stille med seg selv og et nettbrett, så det er ikke veldig overraskende at han heller vil sitte hjemme enn å spise middag med stor familiesamling.  Det er allikevel ganske synd at han aldri engang får prøve, når han alltid får prakket på seg valg han egentlig er litt for ung for.  Det er ikke et barns ansvar å velge familiesamvær. Det er en fordel om barnet får si sin mening, og blir hørt og respektert. Alle barn burde bli hørt og respektert, men det er ikke et barns ansvar å måtte velge.

.

Grunnen til at hele denne saken er så skuffende at jeg endte opp med å skrive den ned, er fordi eldstebroren til de to småbarna var på besøk denne helgen.  Han bor nå i Oslo, og han får derfor bare møtt sine små halvsøsken de få helgene han er på besøk her sør.  Han vil gjerne møte dem så ofte som mulig, men er ikke komfortabel med å oppholde seg hos deres far eller besteforeldre (såvidt jeg har forstått, jeg skal ikke putte ord i munnen hans som jeg aldri har hørt svart på hvitt).  Ettersom mors familie er minst like stor, med mange besteforeldre (og en oldemor) og tanter som også gjerne vil se småbarna oftere enn en gang i måneden eller så, så burde det jo ikke passet for dårlig at de kom oftere på besøk til oss.  Eller, virker dette urimelig for en utenforstående?  Jeg vet ikke, jeg sitter jo teknisk sett midt oppi hele surret, som selv er en av tantene.  Jeg synes ihvertfall det er trist å se min kjære farmor gå uke etter uke og lure på når hun neste gang får se oldebarna sine.  Hun orker nesten ikke ringe etter dem lenger heller, ettersom hun fort føler seg påtrengende og masete, og ofte har blitt vagt avvist som barnepasser.  Og jeg synes det er trist at barnas storebror nesten aldri får sett dem lenger, når omstendighetene slår seg sammen og gjør ting såpass vanskelig for alle sammen.  Men, hva vet jeg;  Jeg er jo bare en tante.

.

Read Full Post »

Older Posts »