2018.01.28

Jeg har aldri vært så ensom som etter at jeg begynte i „fast jobb“. I tiltaksarbeid, som lavbetalt NAV-slave. Misforstå meg rett, jeg valgte å prøve akkurat den jobben jeg er i, og jeg har ikke lyst til å forlate den nå, for folka der er hyggelige og snille. Men for hver uke som går, kjenner jeg meg enda et trinn ned på ensomhetsstigen, en etasje nedenfor forrige uke i trappa i livets skyskraper. En skulle tro at å tjene egen inntekt, stå opp til fast tid hver arbeidsdag, snakke og synge sammen med kjempehyggelige folk, og gjøre mange av de tingene som driver en fremover, at en skulle føle en form for fremgang. (Framgang? Vet det er en forskjell, men orker ikke Google det nå.) Så hvorfor føles det stadig som om det går nedover?

Jeg tror det var i Kristin Lavransdatter at det stod noe om at en kan være i et rom fullt av folk og likevel være på det mest ensomste, mens det å være alene ikke er det samme som å være ensom. Undset? Jeg har kjent til ordene i mange år, følt sannheten i dem ganske ofte.  Det er et annet sitat jeg hørte for ikke veldig lenge siden som passer enda bedre, det gikk litt slik: Vi bruker opp hver dag på å ønske at det var en annen dag.  Den kjenner jeg veldig på for tiden.

Jeg har kanskje aldri før brukt opp så mange fritimer på dataspill som nå. Jeg kommer hjem, og orker ingen ting. Her om dagen orka jeg ikke engang dusje, enda jeg ikke hadde vaska håret på fem-seks dager, og kommer hjem luktende som et fjøs. Jeg hadde planlagt å dusje, jeg har fått en ganske grei rutine på hvilke dager det lønner seg mtp klesvask, videre arbeid, hår, sengeskift, sånne ting. Men så kommer jeg hjem, våt og kald og så evig SLITEN, full av små og store vondter fra jobb og skuldre som tror at senebetennelse burde være kronisk for resten av livet, og orker bare ikke. Setter meg på senga, kanskje foran dataen, og orker ikke engang se på noe gøy. Setter på noe tankeløst, noe som er helt innafor, men som aldri kommer til å fenge følelser eller sette igang hjertepumpa.

Jeg bor i et rotereir. En bitteliten hule, omgitt av rot og liten plass. Jeg har èn sitteplass, og det er på senga. Den vonde og harde senga jeg ofte angrer på at jeg byttet til, men den forrige var for smal, så jeg vil heller ikke bytte tilbake. Her sitter jeg vondt, og gjør skuldre, rygg, knær, hofte, og høyrefoten med senebetennelsen bare værre. Og så tenker jeg „så sliten jeg er“ og „så ensomt dette kjennes“. Om igjen og om igjen, men orker ikke engang forlate sitteplassen, skulle bare ønske jeg kunne sove. At det var torsdag kveld, den eneste kvelden jeg sover skikkelig, eller søndag morgen, ofte den eneste tiden jeg ikke har noe å gjøre resten av dagen.  Bruker opp hver dag på å ønske det var en annen dag.  Har vondt, men orker ikke gjøre noe annet enn å sitte der. Er ensom, men orker ikke engang tanken på å snakke med noen, ikke engang skriftlig. Orker ikke tenke. Vil bare sove.  Får fremdeles ikke sove.

 

Read Full Post »

Jeg mister noe av meg selv hver dag.

Det er, som vanlig, ikke mangel på tankesurr i hodet.  Det er store mengder informasjon og det er mye jeg vil dele med verden, eller kanskje bare med meg selv.  Det er, som vanlig, mangel på koordinasjon og kontroll og oversikt over tankesurret.  Det aller meste forsvinner det sekundet jeg rekker å legge merke til det.  Jeg har mange ideer, drømmer, fantasier; Spiraler og trapeser.  Noen titalls tanker flyter forbi bevisstheten hvert sekund.  Jeg rekker såvidt å legge merke til en ide om f.eks. skrive en bloggpost om reiser jeg kunne tenke meg å ta, men innen jeg har fått tid til å føle at det var en god ide som jeg gjerne skulle jobbet videre med, så er den oppløst.  Jeg står igjen med en vag følelse av at jeg ville skrive om noe som hadde med reiser å gjøre, men jeg klarer ikke lenger å se for meg de ideene jeg hadde om layout, ord og historier, bilder, sånne ting som gjør noe konkret og… doable. Gjør-bart?  Alt har blitt tåkete og vanskelig å sortere igjennom, og før jeg vet ordet av det har en annen og nyere ide seilet forbi bevisstheten, for deretter å gjøre akkurat det samme tåke-trikset.  Dag etter dag føler jeg på at jeg taper noe av meg selv, fordi jeg ikke klarte å gripe tak i det mens det var konkret nok til å gjøre kommunikativt.

Read Full Post »

Photoshopping og sånne små detaljer

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

Protected: draft 11.03.15

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Password:

Read Full Post »

Protected: draft 10.03.15

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Password:

Read Full Post »

Billy Boyd’s The Last Goodbye

I`m having a severe case of “the feels” about the new song from The Hobbit: The Battle of the Five Armies.  I`ve been very skeptical about the whole trilogy, especially after not liking the second one and generally being quite disappointed in the whole thing.

I remember last year, when my lil nephew loved ‘I See Fire’ and asked me all the time if I liked it (as I am the resident LotR fan left in the family) and he looked so sad every time I said I didn’t like the song or the movie.  And now he no longer lives here.

This new song is everything that is beautiful.  It even reuses the melody from Into The West. It’s been a solid hour of replays so far, but it’s 1 AM now and I still haven’t taken my meds, and by now I`m pretty much just wallowing, which isn’t good at all.   I have no one near to share these feelings with.

Read Full Post »

Muddle

I’ve got a little girl singing on repeat in my head~

.

Do any of you have even the slightest idea of what it means to live with mental illness?* Of feeling a certain way most of your life, but realizing that what you’re feeling isn’t actually all that normal?  That people don’t understand what you mean when you try to describe what you’re thinking because their basis of understanding is significantly different from your own, and that your basis isn’t necessarily the right one?  Everything is wrong.  All the time.

.

.

* A lot of you probably do.  Please don’t take my words the wrong way.

Read Full Post »

Et lite barns store ansvar

Jeg har hatt søvnproblemer igjen, denne uka.  Tok tiltak på fredag, som gjorde det mulig å i det minste komme til stor familiemiddag hos farmor på lørdag.

Vi var ganske mange, men rett før middagen ble servert, så ville plutselig de to minste hjem til far.  Det vil si, deres mormor hadde fått beskjed av deres far at hun måtte spørre dem etter en viss tid om de ville hjem, og selv om minstejenta koste seg med dukker og kjørte vogn gjennom kjøkkenet med spørsmål om når maten var ferdig (om ca. 5 minutter), så sa storebror umiddelbart at han ville hjem. Lillesøster ville såklart det samme da hun hørte at storebroren skulle bli hentet av far før middag.  Storebror er en stille gutt som helst vil sitte stille med seg selv og et nettbrett, så det er ikke veldig overraskende at han heller vil sitte hjemme enn å spise middag med stor familiesamling.  Det er allikevel ganske synd at han aldri engang får prøve, når han alltid får prakket på seg valg han egentlig er litt for ung for.  Det er ikke et barns ansvar å velge familiesamvær. Det er en fordel om barnet får si sin mening, og blir hørt og respektert. Alle barn burde bli hørt og respektert, men det er ikke et barns ansvar å måtte velge.

.

Grunnen til at hele denne saken er så skuffende at jeg endte opp med å skrive den ned, er fordi eldstebroren til de to småbarna var på besøk denne helgen.  Han bor nå i Oslo, og han får derfor bare møtt sine små halvsøsken de få helgene han er på besøk her sør.  Han vil gjerne møte dem så ofte som mulig, men er ikke komfortabel med å oppholde seg hos deres far eller besteforeldre (såvidt jeg har forstått, jeg skal ikke putte ord i munnen hans som jeg aldri har hørt svart på hvitt).  Ettersom mors familie er minst like stor, med mange besteforeldre (og en oldemor) og tanter som også gjerne vil se småbarna oftere enn en gang i måneden eller så, så burde det jo ikke passet for dårlig at de kom oftere på besøk til oss.  Eller, virker dette urimelig for en utenforstående?  Jeg vet ikke, jeg sitter jo teknisk sett midt oppi hele surret, som selv er en av tantene.  Jeg synes ihvertfall det er trist å se min kjære farmor gå uke etter uke og lure på når hun neste gang får se oldebarna sine.  Hun orker nesten ikke ringe etter dem lenger heller, ettersom hun fort føler seg påtrengende og masete, og ofte har blitt vagt avvist som barnepasser.  Og jeg synes det er trist at barnas storebror nesten aldri får sett dem lenger, når omstendighetene slår seg sammen og gjør ting såpass vanskelig for alle sammen.  Men, hva vet jeg;  Jeg er jo bare en tante.

.

Read Full Post »

Hank Green talks about OCD & Anxiety Disorders in Crash Course Psychology #29

.

Anxiety disorders are horrible, especially when they may actually become worse with time. Which mine are, slowly and steadily. It’s becoming crippling to my overall well-being, although still on a level I am able to hide well from my surroundings (which becomes much easier when I isolate myself from said surroundings a lot more than before).  I quit my MA degree halfway through, I am unable to get a steady job/income, and I live alone in a tiny basement. I`m not saying that I suffer continuously, but that I know within myself that things could be better. I used to be healthier; Maybe even happier. The worst part, I think, is that it all seems impossible to break out of, because I don’t know if it is possible.  (And no one can tell me otherwise and have me trust their word).

.

This was a great video about the subject.

Read Full Post »

Why I`m bored

You wanna know why I am bored?  I am bored because I sort of kind of want to play more of the crappy PC-game I`ve been wasting my time on for the past week or so.  But I know it is a waste of time, and I know it is time badly spent.  I know that I should not play games or waste my time (especially on such a low-quality old-timer as that one).  I should feel bad for wasting so much time on doing nothing, instead of going out to do something and changing the world etc.  I should feel bad for wanting to waste my own time.  And thus I am stuck here, feeling bad for wanting to do something entertaining for myself but unable to do so, and thus feeling bad for just sitting here doing nothing at all.

Read Full Post »

Dentistry

This post contains several references to the Harry Potter universe, because I needed to vent my pained feelings to somebody who would know what I meant when I use the Cruciatus curse to describe a particular kind of pain. 

.

I was at the dentist’s some 12 hours ago, and fixed three more molars* (whole bottom jaw has now been tortured through), and now only have two more appointments to go before I am hopefully out of that office for YEARS to come (unlike previous years, with all the breaking and cracking of molars**).  The local anesthetic*** lasts for about 5-6 hours, and I started to feel tiny twinges of pain in the middle molar (of those fixed) around that time. “Oh no”, I think to myself, as I have already gone through more than a month of not being able to chew properly with the left side of my mouth because of similar pains in the opposite molar, “Good thing I`m going back there tomorrow anyway”.  After a few hours of small twinges now and then, there’s a slight pause. “It’s over!” I hope. And then the mother of all pains shoots through my tooth, and it is like being hit with the Cruciatus curse for a millisecond before being almost immediately let go again.  And as you stand there, trying to catch your breath, someone hits you again, and even though you were merely hit by the curse for a millisecond, you can feel the ghost of the pain shooting through your whole body, immobilizing you before turning you into a quivering mess, anxiously waiting for the next twinge.  Sometimes a few minutes pass inbetween, sometimes almost an hour. Maybe you start to forget. And then it hits you again; A short burst each time, but it’s enough to drive you mad.

.

*  Including a couple of baby teeth, as I have 2 of those instead of proper teeth because my body is stupid.
**  Seriously, I was breaking whole teeth once a week for a while!
***  Not mentioned: My crippling needle phobia and how I have bravely (and less bravely) defied it more times during the past three months than the Potters defied Voldemort.

.

PS:  My dentist is new (to me) and he is infinitely better than my many other ones, even though he always insists on sticking a needle in me.  At least he does a proper job, even IF my nerves end up being effed up in the process. ;_;
PPS:  I am going back tomorrow to fix yet another tooth, and HOPEFULLY I can get something done. But if it is anything like the left side, it cannot be fixed. I`d rather lose my whole tooth than go on for days (or MORE??) with this.
PPPS:  I am not writing this to get pity, it was quite therapeutic to just get it out in writing.  I just really needed someone to understand what I mean when I describe a tooth ache by using the Cruciatus curse.

Read Full Post »

Vaset – 04.08.14 – ANFSCD

Skrevet ca. kl. 14.20

Stein spurte meg i går om hvordan jeg reagerte som liten på at mine onkler var homofile.  Jeg fortalte at jeg ikke husket første gangen jeg skjønte det, at det alltid «bare var sånn».  Det som er med barn, er at de aksepterer det aller meste de blir fortalt. Jeg trengte ikke forklares at «de bor sammen fordi de er glade i hverandre», for jeg så på det som en naturlig ting at de bodde sammen.  Slik hadde det alltid vært, og jeg det var ikke i min natur å se på det som «unormalt».  S&B var to personer som kom til prisen av èn, kan man si.  I mitt hode var det ikke èn uten den andre, og det hadde ingenting å gjøre med legning.  Jeg tror ikke jeg fikk forklart det på den måten da Stein spurte, men poenget var at barn ikke tenker over sånt.  Og dersom det ikke blir presset på dem at det er noe spesielt med det, så forblir det en naturlig del av verden, samme hvor uenige flerparten av verdensbefolkningen forblir.  Men det er jo håp for fremtiden, når denne generasjonen bryr seg mindre om hvor «spesielt» det er at noen har annerledes legning eller livsstil.  Kanskje om noen år, så er majoriteten mindre «stuck» i gammeldagse oppheng.  Men la for all del ikke meg bli talsperson for noen som helst, for jeg klarer ikke engang forstå grunnleggende kjærlighet slik omverdenen ser ut til å se den, hetero eller ei.

Read Full Post »

white noise black noise

Thoughts are getting more and more locked up inside, my concentration is pretty much obliterated, and all my blogs are more or less frozen.  The only writing I still feel capable of is the limiting 140 characters of Twitter, and reblogging stuff from other people at Tumblr.  I could probably close Skype and it would make little difference.  And all the while, I sit here staring at a blank screen or a piece of paper (or even a face) with a head filled with noise.

.

there’s so much noise 

Read Full Post »

Use your words

I don’t know, dude.  I`m not always that good with using my words well.  I usually write when I feel down and/or frustrated in some way. But that is also when finding the right words become increasingly difficult, and you’re left nearly speechless.  So it’s a fine balance to tread, the need to express, and the inability for sufficient expression.  Usually, I just have to remove myself from the whole situation for a while, and then deal with it in a way that allows for catharsis and release.  But when you’re stuck in a summer house with several people who constantly make everything harder for you to deal with, it gets kinda difficult to deal.  And thus we find ourselves back to where we began, using our words.  When using our words prove insufficient because the other parts of the equation don’t follow the regular rules, and 2+2 makes a pie instead of a 4, then what are we to do?  Do we agree with the pie-making, or do we insist that 2+2 is, indeed, 4?

.

In other news;

Apparently it’s not a “real” nightmare unless it’s what other deem “normal”.

Read Full Post »

Protected: Edder og galle

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Password:

Read Full Post »

I resisted the urge to title this something EMO

I haven’t been home since Christmas time.  I have been holed up in my nice little apartment in the big city, doing pretty much nothing, without a single trip home to break the monotony of being non-productive.

Things were starting to look up last month, as a plan to travel home for a few days started to form.  May was to be my visiting month.  Then things really started to look good, as my dad agreed to drive by and pick me up while at the same time picking up a load of boxes stuffed with my stuff (as I will move out of here this summer).  It was the perfect opportunity, as I finally had a week off from school as well.  I made plans, something I don’t often bother to do.  I called my stepsis, and we had a conversation (written mostly in CAPS and exclamation points) where we gleefully pondered all the things we would do together (mostly involving Vikings and Tumblr-related conversation).

Then the SMS comes.  My dad has bad news: Since my brother is visiting home that exact same week, there’s nowhere for me to stay.  I can come after he’s gone, of course, but not this weekend.

I message my brother to figure this out, because we didn’t know our plans coincided.  First he asks me; since I`m supposed to go the same time as he is, if I want to travel with him.  This makes me so happy I almost start crying.  I tell him about my dad’s plans.  He reminds me about there being no space. Realization hits me, and I almost start crying again.  He then implies that he thinks it’d be awesome if we both could go at the same time. My tears start spilling at this point.  But I have finally realized fully what “no space” means, and have started resigning to the fact that my week will not come to pass.

Dad still wants to pick up my stuff this weekend.  He’s going to drive by, take a bunch of my stuff, and then leave me here.  I think that’s the worst part.  Not that my week home has been shortened so significantly that I might as well cancel the whole thing, having to message my school buddies who already postponed our group work sessions because of me, telling my stepsis that our weekend is blown, but that my dad is going to drive into the big city to pick up my stuff and then leave me.

.

Read Full Post »

Idolizing

Idolize – Verb: Admire, revere, or love greatly or excessively.

.

Not sure if I’ve mentioned this before or not, but I hate idolizing.  By idolizing I mean a bit of worshiping, adoring and especially deifying, but most especially to see someone as (or make them out to be) absolutely perfect.  Of course the definition of the word perfect is varied, especially as an adjective, but I`m gonna stick to my own definition here because it’s 2 am and my head aches.

I`ll try to exemplify:  Person A thinks person B is perfect.  (To make matters simpler for everyone, A is a woman and B is a man in this instance.)  Person B could be a movie star, a regular celebrity, a random guy on the street, I don’t care.  But person A thinks B is pretty darn awesome.  He is pretty, well-mannered, and perhaps a bit edgy.  Is that stereotypical enough?  Okay, on to deeper thoughts.  After a while, these kinds of crushes usually fade a bit.  Perhaps Lady A notices after a few weeks of stalking observing B that he has a few faults.  Person B is not perfect.  He is a normal guy who farts and swears and does stupid things.  Okay, but maybe person A can overlook that.  In her eyes, B is extraordinary!  He is awesome!  He can do nothing wrong!  He… just said something that was not perfect, maybe even a bit stupid.  Hmm, maybe he isn’t the big deal Lady A thought him to be.  Her crush slowly fades away into something more reasonable, where she can observe from a more objective vantage point.  She still thinks B is pretty darn awesome, but he is not a perfect human being or whatnot.  He is a realistic image of a human being again.  She no longer idolizes him, and the magic fades.

Did that make any sense at all?  Anywhoozle.  Now imagine another pair of A and B.  A is now a man and B is now a woman (for random plot purposes) (because my shrink says variation is good and whatnot).  Dude A has a total crush on lady B.  Lady B is a totally hot piece of ass, but she also packs a pretty good brain AND personality in there.  She is almost the definition of the perfect human being, at least to dude A.  After a few weeks of stalking observing, person A has noticed more about B.  BUT!  Lady B is still the awesome being she was in the beginning, she is still beautiful and smart and totally adorable.  After all this time, she’s still super nice and cool, and everything she does is absolutely positive and there’s nothing bad to be said about her.  Oh, and she’s single.  And she loves her fans, and does a lot of random shit to make them happy in ways they adore.  (I made her a celebrity because of reasons.)

Usually, one would discover flaws in another person after a while, but here’s the problem: There doesn’t seem to be any!  What should person A do now?

These examples suck, I`m sorry.  My point is I`m more than likely person A.  In fact, I am dude A who has a total crush on lady B (except I`m not really a dude and this is getting confusing), and my PROBLEM is that person B is, after MONTHS of stalking observing, STILL as goddamn perfect and beautiful as before.  I’m idolizing.  I HATE idolizing!

I don’t hate crushes.  I can deal with crushes, I have tiny ones all the time, usually to fictional characters.  I`ve had a great many celebrity crushes in my time as well, and a few of them lasted longer than others.  For example, I still have a total celebrity crush on David Bowie.  Not too weird, the dude is totally hawt and has a voice to die for.  (I easily fall for voices.)  But after way more than five years, this crush has faded a bit.  It did fade pretty early on, and then became something steady and cool that I had no flake with.  I stopped idolizing, and simply indulged in having a crush on someone who wasn’t at all perfect.

This is how it should be – you open your eyes and smell the flowers, and remove the green or rose-tinted glasses.  Everyone and everything has flaws, and the world is still beautiful!

My problem, as person A, is that person B has yet to stop being perfect in my eyes.  I have stalked observed him for quite some time now, and have YET to find any faults in him, except for him being SO GODDAMN PERFECT.  Now, I don’t really know everything about him.  Hell, I have never even talked to the guy and will likely never even meet him!  I know almost nothing, except what social media has shared with the world (although he helps a lot in that regard, the tweeting bastard).  And I am as of yet unable to see him as anything but an idol, a perfect human motherfucking being.  It annoys me greatly, because I KNOW that he cannot be perfect.  It is out of my control, and I really want the control of my own life back in my goddamn hands!  No human being is this perfect, and if they are, WHY SHOULD THEY BE SO INACCESSIBLE??  The human male has been ruined for me, because nothing can ever be as perfect as this motherfucker.  I am real tired of this shit.  I just want to be able to view the guy as a normal human being.  Is that really so fucking hard?  Motherfucker.

.

PS:  Dersom du kjenner meg IRL så vet du nok hvem det er jeg prater om.

Jeg har god grunn til å ikke dele navn med omverdenen, annet enn hemmelighetskremmeri, but I`ll shave it for later.

Read Full Post »

I don’t know what to do.

I`m trying to figure out what to do with myself.  It’s becoming increasingly more difficult to concentrate, and I`m debating whether or not to get checked for my ADD so I can start on medication like my sister did for her ADHD.  She says it changed her life completely (for the better), and says that I would “for sure” benefit a lot if I did the tests.  But I am scared of doctors and tests, I don’t have the money, it will take more than 6 months, and I do NOT like medication ( because it WILL wear off, it’s only a matter of time, and then you’re lucky if you’re only back at 0 and not in the negative).  But these are all excuses.

I don’t know.

Read Full Post »

This city is making me ill.

Seriously, though!  I`m gonna go find if I can eat anything.  I`m no longer sure if it’s nerves, stress or hormones (not PMS) or all three together, but whatever it is, I`m sick of it. I`m sick FOR it!  And I`m sick of bursting into tears every few minutes for no better reason. So yeah, I need to fix this.

The nerves make me stop eating, which makes me hormonal, which makes me imbalanced, which in turn makes my nerves go suicidal. (Not me, not yet.)  If food is the (easiest) answer here, then consider me ready for some binging.  Except for the fact that I feel sick, and don’t feel like doing anything like consuming substenance.  In fact, I just want to curl up into a ball and recite poetry, until I forget why I`ve stopped eating (but am still obsessing over food).

Read Full Post »

I just found out that I have a double seminar on Tuesdays as well, which I didn’t know of before now (and therefore missed).  I think it opened a dam or something, because now I can’t stop waves of sobbing to wash over me every five minutes or so.  I don’t know what to do!

This was my first seminar and info meeting, and I don’t have access to my page nor my school mail yet.  I`m stuck!  I don’t know if I missed something really important, first day ‘n all!  And I don’t have anyone I can talk to.

.

Pardon my wordvomit, I just hate this kind of useless despair.

Read Full Post »