Archive for the ‘In Norwegian’ Category

Jeg har ihjel-stekt noen grønnsaker av typen “ymse kål”, kombinert med bittelitt kjøttdeig jeg hadde liggende, chili-powder for days, og brukt denne som basis for tre dagers måltid. Først som pizza-fyll (med masse ost, og tomat- + paprikapure), idag som det samme, men med knekkebrød istedenfor pizzabunn. Tror også jeg lagde litt makaroni igår, og blanda tomat- og paprikasausen med dem. Grønt på toppen. Det så ærlig talt ganske fult ut, men smakte jättegott.

img_5031

Read Full Post »

2017 skal jeg prøve å gjøre til det året da jeg brukte de kreftene jeg har på å få til noe. Anything.  Jeg leter fremdeles etter et godt ord å oversette “spite” til, som passer med hvordan jeg gjør mitt beste på å motivere meg selv til å få til noe “out of spite”.  Det nærmeste jeg kommer er “å gjøre det på pur faen”.  Så langt har det fungert ca 6 av 10 ganger, hvilket er langt bedre enn tidligere.

Alt er bedre enn äckliga 2016, men jeg håper ærlig talt at all gørra som har bygd seg opp nå kan brukes til noe litt bedre og langt mer produktivt.

Read Full Post »

Prokrastinering

Jeg er sulten. Jeg er sulten fordi jeg ikke har spist noe idag. Jeg har ikke spist noe idag fordi jeg aldri har vært spesielt flink til å få i meg morgenmat, samme når “morgenen” er. Etter tre uker i Sverige, med fuglefrø som vanemat, og flere uker i Halden, med frokost som fast dags-start (ferdig dekket opp og servert), så har jeg blitt minst like dårlig på å fore meg selv som jeg var for flere år siden; Muligens noe værre, med tanke på at jeg kunne finne på å ha brød og snacks liggende rundt på den tiden – noe enklere mat å få i seg når en bare er underbevisst sulten. For øyeblikket har jeg svært lyst til å spise den kvart-store julekaka jeg fikk med meg hjem igår kveld, istedenfor å fikse meg et skikkelig måltid.

Jeg kjenner en trang til å vaske og rydde rommet mitt. Min lille hule; Et rote-reir. Jeg er ganske flink til å holde orden når jeg ikke er hjemme. På jobben vasker jeg benker og bord og verktøy så ofte jeg rekker, og jeg fikk flere gode tilbakemeldinger i år om hvor pent og ryddig det ser ut etter meg; Det var godt å høre. Hjemme bor jeg fremdeles i et reir. Det er muligens noe renere, mer fargerikt, og bedre organisert enn typiske bachelor-huler, men det er ikke veldig gjestmildt her. Bittelitt koselig, på det beste. Smått, trygt, og praktisk, slik jeg alltid har hatt det (siden jeg flyttet for meg selv). Men altså ganske rotete også. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg ender vel opp med å ikke begynne i det hele tatt – som vanlig.

Det er fremdeles et møll-problem her. Vanligvis er det fruktfluer som er problemet om sommeren – de er nesten helt umulig å utrydde. I år har jeg blitt invadert av ull-møll. Selv om jeg har pakket vekk mye av ulltøyet, så lever de likevel i beste velgående uti gangen; Jeg mistenker at de livnærer seg av gulvteppet.

Read Full Post »

Det er, som vanlig, ikke mangel på tankesurr i hodet.  Det er store mengder informasjon og det er mye jeg vil dele med verden, eller kanskje bare med meg selv.  Det er, som vanlig, mangel på koordinasjon og kontroll og oversikt over tankesurret.  Det aller meste forsvinner det sekundet jeg rekker å legge merke til det.  Jeg har mange ideer, drømmer, fantasier; Spiraler og trapeser.  Noen titalls tanker flyter forbi bevisstheten hvert sekund.  Jeg rekker såvidt å legge merke til en ide om f.eks. skrive en bloggpost om reiser jeg kunne tenke meg å ta, men innen jeg har fått tid til å føle at det var en god ide som jeg gjerne skulle jobbet videre med, så er den oppløst.  Jeg står igjen med en vag følelse av at jeg ville skrive om noe som hadde med reiser å gjøre, men jeg klarer ikke lenger å se for meg de ideene jeg hadde om layout, ord og historier, bilder, sånne ting som gjør noe konkret og… doable. Gjør-bart?  Alt har blitt tåkete og vanskelig å sortere igjennom, og før jeg vet ordet av det har en annen og nyere ide seilet forbi bevisstheten, for deretter å gjøre akkurat det samme tåke-trikset.  Dag etter dag føler jeg på at jeg taper noe av meg selv, fordi jeg ikke klarte å gripe tak i det mens det var konkret nok til å gjøre kommunikativt.

Read Full Post »

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

Older Posts »