2017.04.04

Dra meg baklengs inn i fuglekassa!  Jeg feilberegnet blandeforholdet mellom siste skvetten fra tekanne (fra igår) og varmtvann, og teen min er så sterk og “smokey” at det kjennes ut som om jeg drikker flytende sigaretter! (Ser litt sånn ut, også).  Åh fy, den satt skikkelig i topplokket.
.

 

Read Full Post »

2017.01.18

Jeg har ihjel-stekt noen grønnsaker av typen “ymse kål”, kombinert med bittelitt kjøttdeig jeg hadde liggende, chili-powder for days, og brukt denne som basis for tre dagers måltid. Først som pizza-fyll (med masse ost, og tomat- + paprikapure), idag som det samme, men med knekkebrød istedenfor pizzabunn. Tror også jeg lagde litt makaroni igår, og blanda tomat- og paprikasausen med dem. Grønt på toppen. Det så ærlig talt ganske fult ut, men smakte jättegott.

Read Full Post »

2017.01.15

2017 skal jeg prøve å gjøre til det året da jeg brukte de kreftene jeg har på å få til noe. Anything.  Jeg leter fremdeles etter et godt ord å oversette “spite” til, som passer med hvordan jeg gjør mitt beste på å motivere meg selv til å få til noe “out of spite”.  Det nærmeste jeg kommer er “å gjøre det på pur faen”.  Så langt har det fungert ca 6 av 10 ganger, hvilket er langt bedre enn tidligere.

Alt er bedre enn äckliga 2016, men jeg håper ærlig talt at all gørra som har bygd seg opp nå kan brukes til noe litt bedre og langt mer produktivt.

Read Full Post »

Prokrastinering

Jeg er sulten. Jeg er sulten fordi jeg ikke har spist noe idag. Jeg har ikke spist noe idag fordi jeg aldri har vært spesielt flink til å få i meg morgenmat, samme når “morgenen” er. Etter tre uker i Sverige, med fuglefrø som vanemat, og flere uker i Halden, med frokost som fast dags-start (ferdig dekket opp og servert), så har jeg blitt minst like dårlig på å fore meg selv som jeg var for flere år siden; Muligens noe værre, med tanke på at jeg kunne finne på å ha brød og snacks liggende rundt på den tiden – noe enklere mat å få i seg når en bare er underbevisst sulten. For øyeblikket har jeg svært lyst til å spise den kvart-store julekaka jeg fikk med meg hjem igår kveld, istedenfor å fikse meg et skikkelig måltid.

Jeg kjenner en trang til å vaske og rydde rommet mitt. Min lille hule; Et rote-reir. Jeg er ganske flink til å holde orden når jeg ikke er hjemme. På jobben vasker jeg benker og bord og verktøy så ofte jeg rekker, og jeg fikk flere gode tilbakemeldinger i år om hvor pent og ryddig det ser ut etter meg; Det var godt å høre. Hjemme bor jeg fremdeles i et reir. Det er muligens noe renere, mer fargerikt, og bedre organisert enn typiske bachelor-huler, men det er ikke veldig gjestmildt her. Bittelitt koselig, på det beste. Smått, trygt, og praktisk, slik jeg alltid har hatt det (siden jeg flyttet for meg selv). Men altså ganske rotete også. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg ender vel opp med å ikke begynne i det hele tatt – som vanlig.

Det er fremdeles et møll-problem her. Vanligvis er det fruktfluer som er problemet om sommeren – de er nesten helt umulig å utrydde. I år har jeg blitt invadert av ull-møll. Selv om jeg har pakket vekk mye av ulltøyet, så lever de likevel i beste velgående uti gangen; Jeg mistenker at de livnærer seg av gulvteppet.

Read Full Post »

Jeg mister noe av meg selv hver dag.

Det er, som vanlig, ikke mangel på tankesurr i hodet.  Det er store mengder informasjon og det er mye jeg vil dele med verden, eller kanskje bare med meg selv.  Det er, som vanlig, mangel på koordinasjon og kontroll og oversikt over tankesurret.  Det aller meste forsvinner det sekundet jeg rekker å legge merke til det.  Jeg har mange ideer, drømmer, fantasier; Spiraler og trapeser.  Noen titalls tanker flyter forbi bevisstheten hvert sekund.  Jeg rekker såvidt å legge merke til en ide om f.eks. skrive en bloggpost om reiser jeg kunne tenke meg å ta, men innen jeg har fått tid til å føle at det var en god ide som jeg gjerne skulle jobbet videre med, så er den oppløst.  Jeg står igjen med en vag følelse av at jeg ville skrive om noe som hadde med reiser å gjøre, men jeg klarer ikke lenger å se for meg de ideene jeg hadde om layout, ord og historier, bilder, sånne ting som gjør noe konkret og… doable. Gjør-bart?  Alt har blitt tåkete og vanskelig å sortere igjennom, og før jeg vet ordet av det har en annen og nyere ide seilet forbi bevisstheten, for deretter å gjøre akkurat det samme tåke-trikset.  Dag etter dag føler jeg på at jeg taper noe av meg selv, fordi jeg ikke klarte å gripe tak i det mens det var konkret nok til å gjøre kommunikativt.

Read Full Post »

Photoshopping og sånne små detaljer

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

Protected: draft 11.03.15

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Password:

Read Full Post »

Protected: draft 10.03.15

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Password:

Read Full Post »

Strikke-strikke…

Jeg prøver bare å holde skrivingen gående.  Never mind at det tar ca. en uke mellom hver gang jeg får kladda ned en setning av gangen.  Det går fortere å skrive enn å strikke, men allikevel er det sistnevnte jeg foretrekker å bruke tid på.  Det er en smule mer monotont å strikke rundt og rundt, og selv om det gjør veldig vondt i høyre skulder noen ganger så er det også svært avslappende.

.

Dagens prosjekt er det samme gule evighetsskjerfet som jeg starta på uka før jul;  Det har liggi på vent siden da, til fordel for to andre skjerf som hadde jule-prioritet. Jeg ble eeendelig ferdig med det siste blå igår kveld. Det neste i rekka blir sannsynligvis mørkt grønt, muligens i dobbel tråd  (Mohair + Alpakka).

Read Full Post »

Jeg lovte meg selv å skrive noe.

Idag har jeg hovedsakelig vært hos farmor.

Det var den dagen – ikke mye annet hendte.  For min del er det helt greit; jeg lever langsomt; mye trenger ikke hende for min del.  Jeg hadde tatt med meg den bærbare PCen nedover.  Ikke med noen plan i hodet for hvorfor jeg tok den med, bare at det kanskje var en god idé å medbringe en litt større skjerm enn mobilen idag.  Why not, liksom.  Det viste seg å være ganskje kjekt, ettersom jeg etter middagen kom på at jeg hadde en del gamle bilder å vise farmor.

På FaceBook er det en gruppe dedikert til å dele bilder fra grenda min farmor slekter fra. De har blant annet lagt ut en hel masse fotografier i svart-hvitt av mine oldeforeldre og deres naboer og slekninger.  Mange bilder er uten dato eller navn, og noen er fulle av kommentarer fra venner og slekt som husker hvem som er hvem, når, og hvor.  Altså en ganske spennende side dersom man vil ha oversikt over gammel-slekta, hundre år gamle setere, eller generell historie fra bøgda en stammer ifra.

Jeg tok frem laptopen og åpnet med et bryllupsbilde fra ca. 1928.  Det tok nesten et kvarter før vi gikk videre på neste bilde, for min farmor ønsket å identifisere mange av de som var avbildet.  Selv var hun ikke med på bildet, det var tross alt tatt en liten stund før hennes tid.  Men mor og far hennes var der, og venner og senere bekjente.  Denne identifiseringsprosessen ble gjentatt med flere av de andre bildene vi gikk igjennom – hus skulle inspiseres, folk skulle navngis.

Dette høres kanskje ikke så interessant ut slik jeg skriver det.  Tilgi meg, klokka er over ett om natta, og jeg rabler dette ned fordi jeg lovet meg selv at jeg skulle skrive ned minst to avsnitt om dagens hendelser før jeg gikk til sengs.  Men tenk dere hvor artig det er for lille meg å få høre på disse gamle historiene om min egen slekt – ekte folk som levde for over hundre år siden, eller steder som for lenge siden ble spist opp av naturen eller har brent ned og falt sammen.  Jeg liker spesielt å høre om de påfunn min farmor og gammel-tante fant på sammen, som den gang da de var riktig unge og hadde fått brutt opp krangelen seg imellom av far sin, men lurte ham til å tro at de ikke lenger var uvenner – for deretter å gå opp i skogen for å “kjekle videre i fred fra dumme fedre som ikke hadde noe med å blande seg inn i deres uenigheter”.

.

Avbildet er mine oldeforeldre, samt diverse slekt og en gards-dreng.

Read Full Post »

Samlemani

Min teori om samlemani er at man i bunn og grunn er livredd for å miste noe, glemme noe, eller rote noe vekk.  Det virker kanskje litt omvendt, med tanke på at resultatet av samlemani ofte er rot og uorden, og at ting nettopp “forsvinner”.  Jeg snakket akkurat i telefonen med mamma om samlemani, hovedsakelig min egen, og dette er min teori om hvorfor akkurat jeg (og muligens mine søsken) ender opp med så mye ting vi ikke trenger – så mye “søppel”, som mamma kaller det.  Mye av det er søppel.  Det aller meste av mitt rot består av gamle eiendeler og duppeditter: Samlehefter fra Penny-Klubben og eiendomspapirer på hesten jeg solgte for ti år siden.  Stiler fra skoletiden, og prøver med god karakter.  Tegninger jeg aldri samlet i et hefte, og gamle avisutklipp av Nemi.  Og klær – så mange klær.

Jeg driver i disse dager med å rydde gjennom noen hyller som står i kjellergangen utenfor hybelrommet mitt.  Disse hyllene er fulle av ting som ingen egentlig har brukt de siste 10-20 årene.  Jeg har funnet 15 år gamle bilder av ekser ingen vil se igjen, smykkebokser med ødelagte øredobber, utgåtte forsikringspapirer, et gammelt bilspeil pakket inn i plast fra en sølvfarget Nissan som ingen kan identifisere, metervis med bobleplast, ødelagt elektronikk og utgåtte batterier.  Det er ikke bare jeg som sliter med å kaste ting i denne familien;  Jeg er ikke engang den verste av oss. 

.

Mulig jeg skriver bittelitt mer om denne samlemani-teorien min senere, men egentlig så var det her alt jeg hadde av skrive-evner for idag.

Read Full Post »

Ønskeliste 2014

For de som lurer.

Read Full Post »

Et lite barns store ansvar

Jeg har hatt søvnproblemer igjen, denne uka.  Tok tiltak på fredag, som gjorde det mulig å i det minste komme til stor familiemiddag hos farmor på lørdag.

Vi var ganske mange, men rett før middagen ble servert, så ville plutselig de to minste hjem til far.  Det vil si, deres mormor hadde fått beskjed av deres far at hun måtte spørre dem etter en viss tid om de ville hjem, og selv om minstejenta koste seg med dukker og kjørte vogn gjennom kjøkkenet med spørsmål om når maten var ferdig (om ca. 5 minutter), så sa storebror umiddelbart at han ville hjem. Lillesøster ville såklart det samme da hun hørte at storebroren skulle bli hentet av far før middag.  Storebror er en stille gutt som helst vil sitte stille med seg selv og et nettbrett, så det er ikke veldig overraskende at han heller vil sitte hjemme enn å spise middag med stor familiesamling.  Det er allikevel ganske synd at han aldri engang får prøve, når han alltid får prakket på seg valg han egentlig er litt for ung for.  Det er ikke et barns ansvar å velge familiesamvær. Det er en fordel om barnet får si sin mening, og blir hørt og respektert. Alle barn burde bli hørt og respektert, men det er ikke et barns ansvar å måtte velge.

.

Grunnen til at hele denne saken er så skuffende at jeg endte opp med å skrive den ned, er fordi eldstebroren til de to småbarna var på besøk denne helgen.  Han bor nå i Oslo, og han får derfor bare møtt sine små halvsøsken de få helgene han er på besøk her sør.  Han vil gjerne møte dem så ofte som mulig, men er ikke komfortabel med å oppholde seg hos deres far eller besteforeldre (såvidt jeg har forstått, jeg skal ikke putte ord i munnen hans som jeg aldri har hørt svart på hvitt).  Ettersom mors familie er minst like stor, med mange besteforeldre (og en oldemor) og tanter som også gjerne vil se småbarna oftere enn en gang i måneden eller så, så burde det jo ikke passet for dårlig at de kom oftere på besøk til oss.  Eller, virker dette urimelig for en utenforstående?  Jeg vet ikke, jeg sitter jo teknisk sett midt oppi hele surret, som selv er en av tantene.  Jeg synes ihvertfall det er trist å se min kjære farmor gå uke etter uke og lure på når hun neste gang får se oldebarna sine.  Hun orker nesten ikke ringe etter dem lenger heller, ettersom hun fort føler seg påtrengende og masete, og ofte har blitt vagt avvist som barnepasser.  Og jeg synes det er trist at barnas storebror nesten aldri får sett dem lenger, når omstendighetene slår seg sammen og gjør ting såpass vanskelig for alle sammen.  Men, hva vet jeg;  Jeg er jo bare en tante.

.

Read Full Post »

Vaset – 04.08.14

14.00

De andre har gått og lagt seg. Jeg er småsjalu. Jeg er også trøtt. Jeg fikk ikke sove i natt. Sist jeg så på klokka var den ti over halv fem eller seks. Jeg husker faktisk ikke om det var 05.42 eller 04.42. I hodet mitt er det bare «halv fem», men samtidig er jeg sikker på at det var 05.?? som jeg så på displayet. Det er ikke så lett å huske, jeg var allerede ganske ør av å IKKE FÅ SOVE. Da jeg la meg trodde jeg at jeg kom til å sovne ganske snart. Sånn ble det altså ikke. Jeg våknet forresten også av mareritt et par timer med dårlig søvn senere, men jeg husker overhodet ikke hva jeg drømte om, annet enn at det ikke var monster, men heller virkelighetsorienterte redsler som skremte meg.

.

.

«Talk Talk Talk Talk» er en skikkelig fin sang. Jeg husker da musikkvideoen var helt ny, og KM delte den på FB. Jeg så den, men syntes bare den var «meh» og ikke noe spesielt gjen-hørbar. Nå har det gått over to år, og jeg hører på den nesten daglig. Lurer på om det samme kommer til å skje med den siste de ga ut, den med teddybjørnen. Den var også bare «meh».

.

.

Det er et par utrolig irriterende fluer i rommet, som surrer og surrer rundt, og setter seg på ALT man ikke vil ha fluer på. Savner virkelig Vapona på dager som dette, men er vel hjerneskada nok som det er.

15.00

De andre er nå våkne.

Read Full Post »

Vaset – 04.08.14 – ANFSCD

Skrevet ca. kl. 14.20

Stein spurte meg i går om hvordan jeg reagerte som liten på at mine onkler var homofile.  Jeg fortalte at jeg ikke husket første gangen jeg skjønte det, at det alltid «bare var sånn».  Det som er med barn, er at de aksepterer det aller meste de blir fortalt. Jeg trengte ikke forklares at «de bor sammen fordi de er glade i hverandre», for jeg så på det som en naturlig ting at de bodde sammen.  Slik hadde det alltid vært, og jeg det var ikke i min natur å se på det som «unormalt».  S&B var to personer som kom til prisen av èn, kan man si.  I mitt hode var det ikke èn uten den andre, og det hadde ingenting å gjøre med legning.  Jeg tror ikke jeg fikk forklart det på den måten da Stein spurte, men poenget var at barn ikke tenker over sånt.  Og dersom det ikke blir presset på dem at det er noe spesielt med det, så forblir det en naturlig del av verden, samme hvor uenige flerparten av verdensbefolkningen forblir.  Men det er jo håp for fremtiden, når denne generasjonen bryr seg mindre om hvor «spesielt» det er at noen har annerledes legning eller livsstil.  Kanskje om noen år, så er majoriteten mindre «stuck» i gammeldagse oppheng.  Men la for all del ikke meg bli talsperson for noen som helst, for jeg klarer ikke engang forstå grunnleggende kjærlighet slik omverdenen ser ut til å se den, hetero eller ei.

Read Full Post »

Vaset – 03.08.14

(Ca. kl. 19 til 20.00)

Bjørn skriver utrolig pretensiøst i hytteboka. Min bror, altså, ikke mammas. Det er florende, fjongt, og totalt overdrevet. I hvert fall håper jeg det er overdrevet med vilje, ellers må jeg nesten skylle ned litt familiær skam, her. Men jeg tror nok det er med ham som med meg, vi vet å skrive intetsigende BS. For å være helt ærlig, så er jeg egentlig litt sjalu. Etter at jeg selv sluttet å blogge, så skulle jeg gjerne kjent litt av den trangen til å skrive flott, samme hvor pretensiøst det kan ende opp. Jeg savner å blogge. Jeg savner å sette ord på mine indre tanker og følelser. Faktisk ville jeg vært villig til å sette ord på mine ytre tanker og følelser også, hvis det betød at jeg fikk tilbake litt av lysten til å skrive igjen. Denne følelsen er sjelden vare i livet mitt for tiden. Mangelvare. Motivasjon har gått hen med konsentrasjonen; tatt av vinden. I skrivende øyeblikk prøver jeg så godt jeg kan å ikke stoppe fingrene på tastaturet, i  frykt for at siste rest av skrivelyst skal blåse vekk slik den alltid har gjort de siste årene.

.

Over brua nedi dalen.  Det har vært overskyet idag.

.

Jeg skriver ikke lenger mine lange (så smått pretensiøse) blogg-poster. Jeg skriver sjeldnere og sjeldnere ned mine opplevelser i hverdagen. Dagboken min består av løs-ark, samlet opp gjennom fire år og satt inn i en ringperm. Fire-fem år, og permen er ikke i nærheten av halvfull. Jeg beskriver ikke lenger hvordan det føles å kjøre bil med mamma gjennom tåkeflekker som ligger spredt rundt om i dalene vi passerer på vei til Fagernes. Adjektivene krangler ikke lenger om plassen. Jeg prøver ikke lenger å danne et bilde av verdenen jeg ser, sette ord på lukter og følelser og tanker. Jeg klarer så vidt det er å holde liv på Twitter, av den enkle grunn at det er svært vanskelig å få prestasjonsangst når alt du har å jobbe med er 140 karakter per gang. Takke seg til ADHD-generasjonen; noen ting får også vi  til.

.

Stein sier at jeg kan skrive om ham, dersom jeg står fast med ting å skrive om.

Read Full Post »

24.07.14 – Over fjorden og tilbake

Ut på ny båt-tur, over fjorden og tilbake igjen.

Jeg kan nå si at jeg har badet midtfjords.  Jeg dukket også halvveis under båten mens jeg var i vannet, for å løsne på noe tang som satt fast i rotoren og styrestaget (eller hva det nå enn heter).  Det var egentlig ganske skummelt.

Denne dagen var det enda varmere enn på tirsdag, og det var bare midt på fjorden med vinden i ansiktet at temperaturen ble helt perfekt.  Til gjengjeld ble jeg en smule solbrent, selv om jeg hadde på meg solfaktor 20 (hvilket er fire ganger sterkere enn hva jeg ellers bruker dersom jeg en sjelden gang skulle finne på å bruke solkrem).  Vi la til i en liten bukt med grunt vann, og badet litt her også.  Men som vanlig så jeg brennmanet (selv med dårlig sikt klarer jeg alltid å finne dem), hvilket satte stopper for også denne duppen. (Skulle ønske brennmaneter ikke gjorde noe vondt.)  Etter å ha spist litt kake og vannmelon og sett på makrell-stim som plasket etter sild, løsnet dreggen så vi drev noen meter nærmere land.  Da ble det fort på med motor og ut av bukta med oss.

.

Vi dro igjen ut på Løvøya på kvelden, og ble der til sola var på vei ned.

Temperaturen holdt seg fin der inne, ettersom sola forsvant da vi gikk i land.

Read Full Post »

A lil’ past midnight

Dyna mi er i tørketrommlen fordi den har blitt vaska to-tre ganger det siste døgnet etter at katta PISSA på senga mi igår kveld. (Katta slipper ikke inn i huset igjen på en stund for å si det sånn.)  På den SPLITTER NYE dyna mi, den fine jeg fikk til jul som jeg har hatt masse glede av de siste to ukene!

JEG ER SÅ FORBANNA!

Ettersom dyna kommer til å bruke minst et døgn i tørketrommelen på å bli tørr (og min gamle dyne var for kald til å kunne sove godt i) så har jeg lånt meg en skikkelig dundyne for de neste dagene.  Den kom helt tilfeldig på markedet nå nylig, ettersom mesteparten av et soverom ovenpå har blitt byttet ut med nyere møblement.  Hvordan noen kunne bytte ut to flotte dynduner forstår jeg meg ikke på, men de kom raskt nok i bruk annetsteds.

Dundyna jeg låner er litt kortere enn min, men minst like god (og definitivt bedre enn min gamle dyne som jeg brukte igår) og varm, så jeg er ikke lenger like forbanna.  Håper bare at den fine splitter nye dyna ikke tar skade av all vaskinga og tørkinga den må igjennom.  Har satt den på skånsomt program selv om det står at den tåler 60 grader.

.

Read Full Post »

Potpurri

Jeg tror filteret mitt har tatt permanent skade av etellerannet denne uka, for jeg merker at selv om jeg bare er litt over middels overtrøtt så må jeg bare lukke tumblr og alle andre kommentar-felt i frykt for at denne FILTERLØSE GALSKAPEN ikke skal kunne holdes igjen.

.

Jeg har ikke sett Twilight-filmene. Mange kan si “såklart ikke!” i dette tilfellet, men med meg er det mer sånn at jeg pleier å gjøre sånt på pur eff. Jeg leste alle bøkene på en uke på pur eff. (Har lest værre; Og såklart bedre.) Men ikke filmene, altså.  Og jeg har dem liggende her med RiffTrax Commentary. Og da kommer dilemmaet; at jeg alltid vil se en film i sin helhet før jeg ser med kommentarer! Men denne gangen klarer jeg det bare ikke, å hente frem styrken til å komme igjennom fire- nei, FEM! filmer før jeg…..ser alle fem filmene om igjen. o.o  Jeg tror jeg heller skal gi etter, og se dem med kommentarer right away. MEN HER ER ENDA ET PROBLEM: jeg vil også se flere av dem med Cast Commentaries, for jeg har sett utdrag av hva Pattinson sier and it is hilarious. No one hates Twilight like the actors.  Og jeg vil se alle kommetar-tracks.  HVORFOR GJØR HJERNEN MIN DETTE MOT MEG? For disse filmene.  Er det MULIG.

.

This has been an episode of  “Moi er overtrøtt og vil se på Twilight-filmene uten å egentlig ville se på Twilight-filmene i det hele tatt because Twilight”.

.

Read Full Post »

V for eggies

Mens jeg sitter her på kjøkkenet i natta og muncher (mønnsjer?) på mitt svært grisestygge (men svært grisegode) eggy in a basket, så tenker jeg at det er litt synd at jeg ikke lenger har noen å feire dagen som var med, med en god film og kanskje tilogmed en liten rakett (feiret med en liten skål). Ja, og så eggy in a basket, i mitt tilfelle. Det siste har nærmest blitt mer tradisjon enn det andre, for jeg liker en god unnskyldning til å lage grisestygge (men grisegode) eggies.

Read Full Post »