Archive for the ‘From other places’ Category

Sometime around 2006, I read a bookseries where the ending was so intense, sad, and incredibly different from where it was “supposed” to go, that I ended up crying throughout the whole night, and woke up sick with horrible cramp-like pains the next day. (They were not really cramps, but located somewhere in proximity to the solar plexus (if I recall correctly… Which I might no longer do)).   I continued waking up sick with this horrible stomach ache every day for the next two months. Then it suddenly ended, two days before I finally got a doctor’s appointment, with no clue as to why.

Every now and then, the morning pains would make an unexpected return; always in the morning, for about 2-4 hours immidiately after waking up.  During the worst of the first few months, I sometimes woke up hours before school started, just so I could lie in bed with the pains running their course, before dragging myself up in time for the first class.

I started some pretty weird (and probably unhealthy) eating habits to prevent these unexplainable pains, as it seemed eating a bunch of food in the evening, especially right before bedtime, eased the ache the next morning. But I never figured out what they were, or what really caused them.

Anyways;  I vaguely recall re-reading the last chapter of the book many years later, and it wasn’t all that bad. It felt like blah fanfiction with a bad twist ending.
Debating whether or not to re-read the whole series again, since I remember loving it up ’til those very last chapters.

Advertisements

Read Full Post »

Today is officially my first day of moving!  I am terrified.  My packrat/hoarder tendencies make for a lot of junk to go through, and even more stuff.  This heat isn’t making it any easier.  Starting is always the hardest part, so I am starting by clearing out some of the stuff where I’m moving, which is not mine, and thus much easier to handle.  Hopefully the wind outside keeps up, as anything above 25C is death to me without a stiff breeze right in my face.

image

.
Just as I punctuated that last part and was about to hit ‘send’, a giant airplane cruised over the house.  Like, right over.  Looked like a war-era transporter, doing a sharp turn right over the hill.  I got a couple of pictures as it sped away, but I wish I could have gotten one of the view from where I was sitting, it was eerily close.

Read Full Post »

I couldn’t even go outside.  I went to take out some trash, and bring in the mail, and my headache was like “better play dead cuz u’re halfway there”.
So, now I have crashed myself on the couch.  I managed to drink some more water with the painkiller, and made a cup of… well… it started out as lassi (cultured milk with salt and maybe fruit) but I added some oats to it and it’s mostly just mild cultured milk (like thin yoghurt). The salt is barely there, I just need those electrolytes or whatever they are called.
The heat is horrible.
Gonna see if I can handle some chill games while the painkillers kick in.

Read Full Post »

This content is password protected. To view it please enter your password below:

Read Full Post »

10.07.18

We had a thunderstorm yesterday, and it was wonderful.  I went out in a tee as the lightning came closer at record speed, and got caught in a deluge.  The intense downpour only lasted a few minutes, and it’s been so warm that drying off was no problem.  Today it is back to sunshine and summer heat, yuck.

Read Full Post »

Today is another sunny, windy day.  Yesterday was another heat record, and I was out all day even though I hate heat and feel like I am melting like a wicked witch every summer.  My cousin was visiting, and keeping her inside where it is cool is an impossible task.  We went sightseeing where I grew up, and entered the stranded submarine; Lemme tell you, submarines get hot when baking in the sun.  But at least the tomato plants are enjoying the weather.

Read Full Post »

Jeg har aldri vært så ensom som etter at jeg begynte i „fast jobb“. I tiltaksarbeid, som lavbetalt NAV-slave. Misforstå meg rett, jeg valgte å prøve akkurat den jobben jeg er i, og jeg har ikke lyst til å forlate den nå, for folka der er hyggelige og snille. Men for hver uke som går, kjenner jeg meg enda et trinn ned på ensomhetsstigen, en etasje nedenfor forrige uke i trappa i livets skyskraper. En skulle tro at å tjene egen inntekt, stå opp til fast tid hver arbeidsdag, snakke og synge sammen med kjempehyggelige folk, og gjøre mange av de tingene som driver en fremover, at en skulle føle en form for fremgang. (Framgang? Vet det er en forskjell, men orker ikke Google det nå.) Så hvorfor føles det stadig som om det går nedover?

Jeg tror det var i Kristin Lavransdatter at det stod noe om at en kan være i et rom fullt av folk og likevel være på det mest ensomste, mens det å være alene ikke er det samme som å være ensom. Undset? Jeg har kjent til ordene i mange år, følt sannheten i dem ganske ofte.  Det er et annet sitat jeg hørte for ikke veldig lenge siden som passer enda bedre, det gikk litt slik: Vi bruker opp hver dag på å ønske at det var en annen dag.  Den kjenner jeg veldig på for tiden.

Jeg har kanskje aldri før brukt opp så mange fritimer på dataspill som nå. Jeg kommer hjem, og orker ingen ting. Her om dagen orka jeg ikke engang dusje, enda jeg ikke hadde vaska håret på fem-seks dager, og kommer hjem luktende som et fjøs. Jeg hadde planlagt å dusje, jeg har fått en ganske grei rutine på hvilke dager det lønner seg mtp klesvask, videre arbeid, hår, sengeskift, sånne ting. Men så kommer jeg hjem, våt og kald og så evig SLITEN, full av små og store vondter fra jobb og skuldre som tror at senebetennelse burde være kronisk for resten av livet, og orker bare ikke. Setter meg på senga, kanskje foran dataen, og orker ikke engang se på noe gøy. Setter på noe tankeløst, noe som er helt innafor, men som aldri kommer til å fenge følelser eller sette igang hjertepumpa.

Jeg bor i et rotereir. En bitteliten hule, omgitt av rot og liten plass. Jeg har èn sitteplass, og det er på senga. Den vonde og harde senga jeg ofte angrer på at jeg byttet til, men den forrige var for smal, så jeg vil heller ikke bytte tilbake. Her sitter jeg vondt, og gjør skuldre, rygg, knær, hofte, og høyrefoten med senebetennelsen bare værre. Og så tenker jeg „så sliten jeg er“ og „så ensomt dette kjennes“. Om igjen og om igjen, men orker ikke engang forlate sitteplassen, skulle bare ønske jeg kunne sove. At det var torsdag kveld, den eneste kvelden jeg sover skikkelig, eller søndag morgen, ofte den eneste tiden jeg ikke har noe å gjøre resten av dagen.  Bruker opp hver dag på å ønske det var en annen dag.  Har vondt, men orker ikke gjøre noe annet enn å sitte der. Er ensom, men orker ikke engang tanken på å snakke med noen, ikke engang skriftlig. Orker ikke tenke. Vil bare sove.  Får fremdeles ikke sove.

 

Read Full Post »

Older Posts »