Jeg får ikke sove.

Jeg fikk ikke sove på onsdag.

Torsdag kveld gikk jeg på ca. 31+ timer våken.  Sovnet rundt kl. 22, ikke med letthet.  Våknet klokka to om natta, etter bare noen få timer med søvn.  Var ikke sjangs i havet om at jeg kom til å sovne av meg selv, så klokka tre stod jeg opp for å spise en kopp suppe og ta en sovepille. Naiv som jeg var, prøvde jeg en type jeg aldri har prøvd før.  Jeg tok halv dose, men fy F så dårlig jeg ble!  Vet ikke om nattmaten gjorde det værre (hvorfor skulle den det?), men jeg ble superkvalm; uggen; rett og slett dårlig.  Etter flere timer sovnet jeg ihvertfall, etter fem en gang. Muligens etter seks, jeg husker ikke helt.  Ignorerte deretter vekkeklokka glatt, og sov til langt utpå ettermiddagen.  Følte meg heller ikke i form da.  Fikk i meg litt mat ca. kl. 18, men ble dårlig av halv porsjon.  Resten av kvelden var slitsom.  Resterende halv porsjon gikk ned rundt midnatt, men jeg følte ikke akkurat for å ta en ny sovepille, for å si det sånn.  Jeg lå vel igjen våken til rundt kl. 06.00 eller deromkring. Muligens lenger, jeg har noen vage minner om at klokka hadde passert syv og mer til.  Denne gangen hadde jeg ihvertfall satt vekkeklokka på full pupp (to timer med ringing hvert 4. minutt eller så), så nå er jeg i det minste våken før alt sollys har forsvunnet.  Jeg er trøtt, jeg har vondt, jeg har det ikke bra.  Og det er over to uker til neste legetime.

Important reading

It’s always at the end of class or the end of a semester that I realize how important the reading material we went through really was.  It usually happens right after I`m done with my exams, and start packing away my class notes.  I suddenly realize how silly and messy my early notes are, and how little attention I paid to a subject I now find a bit fascinating and interesting; And important.  I suddenly understand why my teacher wanted me to “read Chapter 20 and Chapter 24, and write a short essay about the subject to be finished by next week”.  Those chapters were really important to read!

One should refrain from trying to define “important reading”.  What is important to you may not be of any significance for another.  Some dude may one day need his knowledge of Ancient Greece, some gal may need to know how to start a fire with primitive tools.  I might have use for my school notes about how Satan’s motivation in Paradise Lost may be used in a future debate about clinical depression, and I may not. (Since I am currently not involved in the field, who knows?) What I`m saying is that we collect a lot of knowledge in our lives, not all of it useful.  Does that make is worthless, though?  “Not useful right now” is not the same as “not useful – ever”.  Verily, I might one day have to drudge up my memories of Satan’t motivations in an epicly poetic rewritten Creation.  Or I might not.  Maybe I should know more about how to start a fire with basic tools, instead?  For all I know, perhaps I should start reading about how to defeat potential zombies.  It might come in handy.

One of these pics were taken with a cat purring on my shoulders.

2015/01/img_3761.jpg

2015/01/img_3764.jpg

Mesdames et Messieurs, today I knitted something goo-colored.

2015/01/img_3740.jpg

Strikke-strikke…

Jeg prøver bare å holde skrivingen gående.  Never mind at det tar ca. en uke mellom hver gang jeg får kladda ned en setning av gangen.  Det går fortere å skrive enn å strikke, men allikevel er det sistnevnte jeg foretrekker å bruke tid på.  Det er en smule mer monotont å strikke rundt og rundt, og selv om det gjør veldig vondt i høyre skulder noen ganger så er det også svært avslappende.

.

Dagens prosjekt er det samme gule evighetsskjerfet som jeg starta på uka før jul;  Det har liggi på vent siden da, til fordel for to andre skjerf som hadde jule-prioritet. Jeg ble eeendelig ferdig med det siste blå igår kveld. Det neste i rekka blir sannsynligvis mørkt grønt, muligens i dobbel tråd  (Mohair + Alpakka).

gul

Idag har jeg hovedsakelig vært hos farmor.

Det var den dagen – ikke mye annet hendte.  For min del er det helt greit; jeg lever langsomt; mye trenger ikke hende for min del.  Jeg hadde tatt med meg den bærbare PCen nedover.  Ikke med noen plan i hodet for hvorfor jeg tok den med, bare at det kanskje var en god idé å medbringe en litt større skjerm enn mobilen idag.  Why not, liksom.  Det viste seg å være ganskje kjekt, ettersom jeg etter middagen kom på at jeg hadde en del gamle bilder å vise farmor.

På FaceBook er det en gruppe dedikert til å dele bilder fra grenda min farmor slekter fra. De har blant annet lagt ut en hel masse fotografier i svart-hvitt av mine oldeforeldre og deres naboer og slekninger.  Mange bilder er uten dato eller navn, og noen er fulle av kommentarer fra venner og slekt som husker hvem som er hvem, når, og hvor.  Altså en ganske spennende side dersom man vil ha oversikt over gammel-slekta, hundre år gamle setere, eller generell historie fra bøgda en stammer ifra.

Jeg tok frem laptopen og åpnet med et bryllupsbilde fra ca. 1928.  Det tok nesten et kvarter før vi gikk videre på neste bilde, for min farmor ønsket å identifisere mange av de som var avbildet.  Selv var hun ikke med på bildet, det var tross alt tatt en liten stund før hennes tid.  Men mor og far hennes var der, og venner og senere bekjente.  Denne identifiseringsprosessen ble gjentatt med flere av de andre bildene vi gikk igjennom – hus skulle inspiseres, folk skulle navngis.

Dette høres kanskje ikke så interessant ut slik jeg skriver det.  Tilgi meg, klokka er over ett om natta, og jeg rabler dette ned fordi jeg lovet meg selv at jeg skulle skrive ned minst to avsnitt om dagens hendelser før jeg gikk til sengs.  Men tenk dere hvor artig det er for lille meg å få høre på disse gamle historiene om min egen slekt – ekte folk som levde for over hundre år siden, eller steder som for lenge siden ble spist opp av naturen eller har brent ned og falt sammen.  Jeg liker spesielt å høre om de påfunn min farmor og gammel-tante fant på sammen, som den gang da de var riktig unge og hadde fått brutt opp krangelen seg imellom av far sin, men lurte ham til å tro at de ikke lenger var uvenner – for deretter å gå opp i skogen for å “kjekle videre i fred fra dumme fedre som ikke hadde noe med å blande seg inn i deres uenigheter”.

.

familien den gang

Avbildet er mine oldeforeldre, samt diverse slekt og en gards-dreng.

“A new sound answered my scream. Shrill and far away, it seemed familiar and completely foreign. I listened, ears straining over the roar and crackle of the fire and the distant groan of metal. It repeated, closer. A bird. Not just a bird. It was no robin or sparrow crying out for me. It was a bird of prey.  (…)  The bird cried out, its lovely song nearly in my ear.”

SO MAJESTIC!

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.