Min teori om samlemani er at man i bunn og grunn er livredd for å miste noe, glemme noe, eller rote noe vekk. Det virker kanskje litt omvendt, med tanke på at resultatet av samlemani ofte er rot og uorden, og at ting nettopp “forsvinner”. Jeg snakket akkurat i telefonen med mamma om samlemani, hovedsakelig min egen, og dette er min teori om hvorfor akkurat jeg (og muligens mine søsken) ender opp med så mye ting vi ikke trenger – så mye “søppel”, som mamma kaller det. Mye av det er søppel. Det aller meste av mitt rot består av gamle eiendeler og duppeditter: Samlehefter fra Penny-Klubben og eiendomspapirer på hesten jeg solgte for ti år siden. Stiler fra skoletiden, og prøver med god karakter. Tegninger jeg aldri samlet i et hefte, og gamle avisutklipp av Nemi. Og klær – så mange klær.
Jeg driver i disse dager med å rydde gjennom noen hyller som står i kjellergangen utenfor hybelrommet mitt. Disse hyllene er fulle av ting som ingen egentlig har brukt de siste 10-20 årene. Jeg har funnet 15 år gamle bilder av ekser ingen vil se igjen, smykkebokser med ødelagte øredobber, utgåtte forsikringspapirer, et gammelt bilspeil pakket inn i plast fra en sølvfarget Nissan som ingen kan identifisere, metervis med bobleplast, ødelagt elektronikk og utgåtte batterier. Det er ikke bare jeg som sliter med å kaste ting i denne familien; Jeg er ikke engang den verste av oss.
.
Mulig jeg skriver bittelitt mer om denne samlemani-teorien min senere, men egentlig så var det her alt jeg hadde av skrive-evner for idag.
One Big Echo~ 