Catch your own.

My great grandfather lived through world wars and lean times, and so, he knew of hunger and starvation. He knew what it felt like to go without, and when good times of plenty and abundance came back around, he would still not bat an eye at getting your own dinner where you may. Shooting and trapping birds, looking for wild eggs, teaching the boys how to catch their own dinner; all part of the daily life. My father remembers. He likes to tell me sometimes about how they would check the starling(?) nests for eggs and bring some back to him. We are no longer allowed to shoot starlings, and they are a pest to our garden. They didn’t get the currants or plums this summer, but they are still circling over the apple trees. One hour is all they need to ruin a whole crop – tons of apples.

Read Full Post »

limericks from chat

For some reason, we started making rap lyrics in Discord chat. And I, of course, had to make limericks. It’s the only way I know how to rhyme well, apparently.

There’s this guy with an infectious grin
he’s really good on violin
his improv is great
but my timezone is “late”
I stay up far too long for the strim

I know that I sometimes act mean
see, in social matters I’m really quite green
But, in my defense,
I consider you “friends”
and I don’t want to look like a drama queen

This goes on for a little while. This is all happening at 3am, btw.

Why is it we started to rhyme?
It’s too late, I ain’t got the time.
I just want to sleep.
I`m so tired! *weep*
It’s your fault, my partners in crime.

[insert some comment like “and the winnter is”]

Wait, this was all competition?
I didn’t know it was a mission…
I just started rhyming
and playing with timing.
Stop spreading infectious indecision!

Read Full Post »

Day 1: Daisy

DAISY:
How old were you when you had your first kiss?

A:  Zero.

Read Full Post »

Photoshopping og sånne små detaljer

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

Important reading

It’s always at the end of class or the end of a semester that I realize how important the reading material we went through really was.  It usually happens right after I`m done with my exams, and start packing away my class notes.  I suddenly realize how silly and messy my early notes are, and how little attention I paid to a subject I now find a bit fascinating and interesting; And important.  I suddenly understand why my teacher wanted me to “read Chapter 20 and Chapter 24, and write a short essay about the subject to be finished by next week”.  Those chapters were really important to read!

One should refrain from trying to define “important reading”.  What is important to you may not be of any significance for another.  Some dude may one day need his knowledge of Ancient Greece, some gal may need to know how to start a fire with primitive tools.  I might have use for my school notes about how Satan’s motivation in Paradise Lost may be used in a future debate about clinical depression, and I may not. (Since I am currently not involved in the field, who knows?) What I`m saying is that we collect a lot of knowledge in our lives, not all of it useful.  Does that make is worthless, though?  “Not useful right now” is not the same as “not useful – ever”.  Verily, I might one day have to drudge up my memories of Satan’t motivations in an epicly poetic rewritten Creation.  Or I might not.  Maybe I should know more about how to start a fire with basic tools, instead?  For all I know, perhaps I should start reading about how to defeat potential zombies.  It might come in handy.

Read Full Post »

Today in tweets:

If anyone outside (like my neighbors across the street) could describe to you what I`ve been doing today, it’d go something like this:

“She’s been going to and from the kitchen a lot.  The windows started slowly fogging up, and then she suddenly threw the window open and frantically gasped for fresh air, cursing up a bloody storm.  The cat jumped in as usual.  They then both exited the back door, her holding a huge cauldron-like kettle of boiled something-or-other, trying to hold her breath every time the steam blew in her direction.  She tossed the hot water into a  broken bucket on the ground before she left the cat outside and repeated the whole water-process twice more.  The cat’s been trying to get back in ever since.”

“Oh, and she’s been taking huge swallows from a giant bottle of what looks like cider, all the while.  The bottle is empty now.  She looks exhausted.”

Read Full Post »

Samlemani

Min teori om samlemani er at man i bunn og grunn er livredd for å miste noe, glemme noe, eller rote noe vekk.  Det virker kanskje litt omvendt, med tanke på at resultatet av samlemani ofte er rot og uorden, og at ting nettopp “forsvinner”.  Jeg snakket akkurat i telefonen med mamma om samlemani, hovedsakelig min egen, og dette er min teori om hvorfor akkurat jeg (og muligens mine søsken) ender opp med så mye ting vi ikke trenger – så mye “søppel”, som mamma kaller det.  Mye av det er søppel.  Det aller meste av mitt rot består av gamle eiendeler og duppeditter: Samlehefter fra Penny-Klubben og eiendomspapirer på hesten jeg solgte for ti år siden.  Stiler fra skoletiden, og prøver med god karakter.  Tegninger jeg aldri samlet i et hefte, og gamle avisutklipp av Nemi.  Og klær – så mange klær.

Jeg driver i disse dager med å rydde gjennom noen hyller som står i kjellergangen utenfor hybelrommet mitt.  Disse hyllene er fulle av ting som ingen egentlig har brukt de siste 10-20 årene.  Jeg har funnet 15 år gamle bilder av ekser ingen vil se igjen, smykkebokser med ødelagte øredobber, utgåtte forsikringspapirer, et gammelt bilspeil pakket inn i plast fra en sølvfarget Nissan som ingen kan identifisere, metervis med bobleplast, ødelagt elektronikk og utgåtte batterier.  Det er ikke bare jeg som sliter med å kaste ting i denne familien;  Jeg er ikke engang den verste av oss. 

.

Mulig jeg skriver bittelitt mer om denne samlemani-teorien min senere, men egentlig så var det her alt jeg hadde av skrive-evner for idag.

Read Full Post »

Billy Boyd’s The Last Goodbye

I`m having a severe case of “the feels” about the new song from The Hobbit: The Battle of the Five Armies.  I`ve been very skeptical about the whole trilogy, especially after not liking the second one and generally being quite disappointed in the whole thing.

I remember last year, when my lil nephew loved ‘I See Fire’ and asked me all the time if I liked it (as I am the resident LotR fan left in the family) and he looked so sad every time I said I didn’t like the song or the movie.  And now he no longer lives here.

This new song is everything that is beautiful.  It even reuses the melody from Into The West. It’s been a solid hour of replays so far, but it’s 1 AM now and I still haven’t taken my meds, and by now I`m pretty much just wallowing, which isn’t good at all.   I have no one near to share these feelings with.

Read Full Post »

The months of the year

Xmas-Sales

We’re Still Freezing

It’s Still Kinda Cold

FOOLS

Exams

School Is Over

SUMMER

Back To School

Vacation-Time Already?

Halloween

NaNoWriMo

Christmas

Read Full Post »

Dentistry

This post contains several references to the Harry Potter universe, because I needed to vent my pained feelings to somebody who would know what I meant when I use the Cruciatus curse to describe a particular kind of pain. 

.

I was at the dentist’s some 12 hours ago, and fixed three more molars* (whole bottom jaw has now been tortured through), and now only have two more appointments to go before I am hopefully out of that office for YEARS to come (unlike previous years, with all the breaking and cracking of molars**).  The local anesthetic*** lasts for about 5-6 hours, and I started to feel tiny twinges of pain in the middle molar (of those fixed) around that time. “Oh no”, I think to myself, as I have already gone through more than a month of not being able to chew properly with the left side of my mouth because of similar pains in the opposite molar, “Good thing I`m going back there tomorrow anyway”.  After a few hours of small twinges now and then, there’s a slight pause. “It’s over!” I hope. And then the mother of all pains shoots through my tooth, and it is like being hit with the Cruciatus curse for a millisecond before being almost immediately let go again.  And as you stand there, trying to catch your breath, someone hits you again, and even though you were merely hit by the curse for a millisecond, you can feel the ghost of the pain shooting through your whole body, immobilizing you before turning you into a quivering mess, anxiously waiting for the next twinge.  Sometimes a few minutes pass inbetween, sometimes almost an hour. Maybe you start to forget. And then it hits you again; A short burst each time, but it’s enough to drive you mad.

.

*  Including a couple of baby teeth, as I have 2 of those instead of proper teeth because my body is stupid.
**  Seriously, I was breaking whole teeth once a week for a while!
***  Not mentioned: My crippling needle phobia and how I have bravely (and less bravely) defied it more times during the past three months than the Potters defied Voldemort.

.

PS:  My dentist is new (to me) and he is infinitely better than my many other ones, even though he always insists on sticking a needle in me.  At least he does a proper job, even IF my nerves end up being effed up in the process. ;_;
PPS:  I am going back tomorrow to fix yet another tooth, and HOPEFULLY I can get something done. But if it is anything like the left side, it cannot be fixed. I`d rather lose my whole tooth than go on for days (or MORE??) with this.
PPPS:  I am not writing this to get pity, it was quite therapeutic to just get it out in writing.  I just really needed someone to understand what I mean when I describe a tooth ache by using the Cruciatus curse.

Read Full Post »

Postal-service and forgetful pretentiousness.

If I were to write a letter, and would be unable to send it by such modern means as mail or by regular postal service, but instead would have to send it on horseback and perhaps by ship overseas, I would probably not keep the letter short. Spending so much time and energy as that on something so trivial as, say, a response in 100 words or less would be quite… inefficient; Wasteful, even. In these modern times, almost everything we do is supposed to be done quickly and efficiently. We are not to waste time, and not to waste words. Filling up pages upon pages with adjectives and various descriptions is for the writers, those set on publishing literature for those especially interested. It is not for those conversing, less they be seen as terribly romantic or even pretentious for wasting so much energy on something so time-consuming as the writing or the reading of what could be considered trivial matter for the rest of the world. No; unless you write for an audience of more than one (thus including everyone, should they care to give a damn), you are not to waste “our” time. Speaking of which, I am afraid I have lost my train of thought, thus wasting everyone’s time. Pardon.

Read Full Post »

Vaset – 04.08.14

14.00

De andre har gått og lagt seg. Jeg er småsjalu. Jeg er også trøtt. Jeg fikk ikke sove i natt. Sist jeg så på klokka var den ti over halv fem eller seks. Jeg husker faktisk ikke om det var 05.42 eller 04.42. I hodet mitt er det bare «halv fem», men samtidig er jeg sikker på at det var 05.?? som jeg så på displayet. Det er ikke så lett å huske, jeg var allerede ganske ør av å IKKE FÅ SOVE. Da jeg la meg trodde jeg at jeg kom til å sovne ganske snart. Sånn ble det altså ikke. Jeg våknet forresten også av mareritt et par timer med dårlig søvn senere, men jeg husker overhodet ikke hva jeg drømte om, annet enn at det ikke var monster, men heller virkelighetsorienterte redsler som skremte meg.

.

.

«Talk Talk Talk Talk» er en skikkelig fin sang. Jeg husker da musikkvideoen var helt ny, og KM delte den på FB. Jeg så den, men syntes bare den var «meh» og ikke noe spesielt gjen-hørbar. Nå har det gått over to år, og jeg hører på den nesten daglig. Lurer på om det samme kommer til å skje med den siste de ga ut, den med teddybjørnen. Den var også bare «meh».

.

.

Det er et par utrolig irriterende fluer i rommet, som surrer og surrer rundt, og setter seg på ALT man ikke vil ha fluer på. Savner virkelig Vapona på dager som dette, men er vel hjerneskada nok som det er.

15.00

De andre er nå våkne.

Read Full Post »

Vaset – 04.08.14 – ANFSCD

Skrevet ca. kl. 14.20

Stein spurte meg i går om hvordan jeg reagerte som liten på at mine onkler var homofile.  Jeg fortalte at jeg ikke husket første gangen jeg skjønte det, at det alltid «bare var sånn».  Det som er med barn, er at de aksepterer det aller meste de blir fortalt. Jeg trengte ikke forklares at «de bor sammen fordi de er glade i hverandre», for jeg så på det som en naturlig ting at de bodde sammen.  Slik hadde det alltid vært, og jeg det var ikke i min natur å se på det som «unormalt».  S&B var to personer som kom til prisen av èn, kan man si.  I mitt hode var det ikke èn uten den andre, og det hadde ingenting å gjøre med legning.  Jeg tror ikke jeg fikk forklart det på den måten da Stein spurte, men poenget var at barn ikke tenker over sånt.  Og dersom det ikke blir presset på dem at det er noe spesielt med det, så forblir det en naturlig del av verden, samme hvor uenige flerparten av verdensbefolkningen forblir.  Men det er jo håp for fremtiden, når denne generasjonen bryr seg mindre om hvor «spesielt» det er at noen har annerledes legning eller livsstil.  Kanskje om noen år, så er majoriteten mindre «stuck» i gammeldagse oppheng.  Men la for all del ikke meg bli talsperson for noen som helst, for jeg klarer ikke engang forstå grunnleggende kjærlighet slik omverdenen ser ut til å se den, hetero eller ei.

Read Full Post »

white noise black noise

Thoughts are getting more and more locked up inside, my concentration is pretty much obliterated, and all my blogs are more or less frozen.  The only writing I still feel capable of is the limiting 140 characters of Twitter, and reblogging stuff from other people at Tumblr.  I could probably close Skype and it would make little difference.  And all the while, I sit here staring at a blank screen or a piece of paper (or even a face) with a head filled with noise.

.

there’s so much noise 

Read Full Post »

Exasperated

So, I`ve been testing out Storify to find out how I can use Twitter together with my blog, and it was totally awesome. But then I just now found out that I can do the exact same things here.  It’s even a tiny bit easier than in Storify.  I need some sound effects for being totally exasperated, here.  Can you feel my exasperation?  It is so massive I cannot even figure out how to write it down.  I`ll just say it again, I am completely exasperated with this business.

.

Read Full Post »

I think the reason why Twitter persists when all my other blogs go silent is because there’s no room for performance anxiety in 140 letters.

#personal  #taggingthewrongplace  #IDGAF  #thisistrue

Read Full Post »

Potpurri

Jeg tror filteret mitt har tatt permanent skade av etellerannet denne uka, for jeg merker at selv om jeg bare er litt over middels overtrøtt så må jeg bare lukke tumblr og alle andre kommentar-felt i frykt for at denne FILTERLØSE GALSKAPEN ikke skal kunne holdes igjen.

.

Jeg har ikke sett Twilight-filmene. Mange kan si “såklart ikke!” i dette tilfellet, men med meg er det mer sånn at jeg pleier å gjøre sånt på pur eff. Jeg leste alle bøkene på en uke på pur eff. (Har lest værre; Og såklart bedre.) Men ikke filmene, altså.  Og jeg har dem liggende her med RiffTrax Commentary. Og da kommer dilemmaet; at jeg alltid vil se en film i sin helhet før jeg ser med kommentarer! Men denne gangen klarer jeg det bare ikke, å hente frem styrken til å komme igjennom fire- nei, FEM! filmer før jeg…..ser alle fem filmene om igjen. o.o  Jeg tror jeg heller skal gi etter, og se dem med kommentarer right away. MEN HER ER ENDA ET PROBLEM: jeg vil også se flere av dem med Cast Commentaries, for jeg har sett utdrag av hva Pattinson sier and it is hilarious. No one hates Twilight like the actors.  Og jeg vil se alle kommetar-tracks.  HVORFOR GJØR HJERNEN MIN DETTE MOT MEG? For disse filmene.  Er det MULIG.

.

This has been an episode of  “Moi er overtrøtt og vil se på Twilight-filmene uten å egentlig ville se på Twilight-filmene i det hele tatt because Twilight”.

.

Read Full Post »

V for eggies

Mens jeg sitter her på kjøkkenet i natta og muncher (mønnsjer?) på mitt svært grisestygge (men svært grisegode) eggy in a basket, så tenker jeg at det er litt synd at jeg ikke lenger har noen å feire dagen som var med, med en god film og kanskje tilogmed en liten rakett (feiret med en liten skål). Ja, og så eggy in a basket, i mitt tilfelle. Det siste har nærmest blitt mer tradisjon enn det andre, for jeg liker en god unnskyldning til å lage grisestygge (men grisegode) eggies.

Read Full Post »

Edder-mord

Jeg deler bolig med særdeles mange veldig store edderkopper som liker å komme inn på rommet mitt når jeg er våken.  Idag hyret jeg min unge nevø til å holde støvsugeren for meg og myrde tre store på en gang, etter at jeg fant Frk. Big Mama herself i badekaret imorges.  Deretter fjernet vi rot og spindelvev en stund, så ingen oppe skulle finne ut av edder-mordene, og leve med at vi bare rydda.  Det de ikke vet tar de ikke skade av.

Edderkopper er hellige vesen i dette huset?

NOT ON MY WATCH!

Read Full Post »

Use your words

I don’t know, dude.  I`m not always that good with using my words well.  I usually write when I feel down and/or frustrated in some way. But that is also when finding the right words become increasingly difficult, and you’re left nearly speechless.  So it’s a fine balance to tread, the need to express, and the inability for sufficient expression.  Usually, I just have to remove myself from the whole situation for a while, and then deal with it in a way that allows for catharsis and release.  But when you’re stuck in a summer house with several people who constantly make everything harder for you to deal with, it gets kinda difficult to deal.  And thus we find ourselves back to where we began, using our words.  When using our words prove insufficient because the other parts of the equation don’t follow the regular rules, and 2+2 makes a pie instead of a 4, then what are we to do?  Do we agree with the pie-making, or do we insist that 2+2 is, indeed, 4?

.

In other news;

Apparently it’s not a “real” nightmare unless it’s what other deem “normal”.

Read Full Post »