Archive for the ‘srsly not rly srs stuff’ Category

For some reason, we started making rap lyrics in Discord chat. And I, of course, had to make limericks. It’s the only way I know how to rhyme well, apparently.

There’s this guy with an infectious grin
he’s really good on violin
his improv is great
but my timezone is “late”
I stay up far too long for the strim

I know that I sometimes act mean
see, in social matters I’m really quite green
But, in my defense,
I consider you “friends”
and I don’t want to look like a drama queen

This goes on for a little while. This is all happening at 3am, btw.

Why is it we started to rhyme?
It’s too late, I ain’t got the time.
I just want to sleep.
I`m so tired! *weep*
It’s your fault, my partners in crime.

[insert some comment like “and the winnter is”]

Wait, this was all competition?
I didn’t know it was a mission…
I just started rhyming
and playing with timing.
Stop spreading infectious indecision!

Read Full Post »

DAISY:
How old were you when you had your first kiss?

A:  Zero.

20120921-161452.jpg

Read Full Post »

Jeg liker bedre å skrive for hånd.  Dersom jeg setter med ned og begynner å skrive for hånd, derimot, så får jeg vondt i armer og skuldre, krampe i hånda, og vil ikke lenger skrive.

Det å dele setninger og avsnitt blir penere for hånd, men digitalt kan man klippe å lime som man vil.  Dersom man er ganske computer-savvy i tilegg, så kan man lage minst like fine digitale tekster som man ønsket for hånd.  Man kan også mye enklere inkludere bilder.  Manuelt må man nesten skrive ut eller fremkalle et bilde dersom man ønsker å ha det med i teksten.  Her på dataen trenger jeg bare ta eller legge over et bilde med smarttelefonen (e.l.), jeg kan tilogmed redigere det som jeg vil.  Er ikke det flott?

Det blir lagt ut fler og fler bilder av alt mulig her i verden – fordi vi kan.  Det har blitt så enkelt å dele små ting som en morgen-kaffe med verden, at antall daglige bilder av kaffekopper hele tiden øker.  Det har blitt så enkelt å fikse litt på selfiene våre at det ikke lenger finnes noen god grunn til å ikke bruke filter her og der.  Stolte som vi er vil vi jo også vise oss fra vår beste side, så vi trekker inn magen og skyver puppene opp.  Vi lener oss akkurat den veien, strammer de muskler vi har, og håper at alle som ser bildene våre ikke husker at de gjør akkurat det samme, og definitivt ikke ser ut som Barbie til enhver tid de heller.  Og de glemmer gjerne det, og tror det de ser.  Du trenger ikke photoshoppe et bilde av magen din for å få den til å se flat og stram ut.  Du kan ha en bitteliten rumpe, men vrikk deg rundt som et slangemenneske (og husk hvilket lys som er best!) og simsalabim er du den neste Kardashian.

Det er forøvrig ikke bare jenter som gjør dette, og jeg føler at det er veldig viktig å nevne.  Jeg har ikke en eneste guttevenn på FaceBook som ikke fikser på bildene sine;  Jeg har derimot en håndfull av kiser som tar flere selfies enn en rosablogger, med fokus på stramme mager og “gigantiske” biceps.  De virker også mest opptatt av selvbildet sitt, og deler hauger av linker til treningsblogger og  (i min personlige mening, nokså creepy) motivational posters.  Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg lenger har dem som venn, de snakker jo aldri om noe jeg bryr meg om;  Og det lille jeg husker av dem fra “virkeligheten” likner lenger ikke.

En legger etterhvert merke til at de aller færreste legger ut bilder som ikke har blitt fikset på noen måte.  Om ikke annet, så kan vi nå velge og vrake i vinkler, filter, og skarphetsnivå, for ikke å snakke om photoshopping.  Men jeg tror ikke at usminkede bilder har forsvunnet; De blir bare litt “borte” oppi alt det andre.

Jeg begynte egentlig denne posten med planer om å skrive noen lette avsnitt om whatever som falt i hodet mitt, og tenkte å inkludere flere bilder av disse småtingene. Ettersom jeg får vondt i hånda av å skrive manuelt i dagboka mi, så var bloggen beste alternativ.  Jeg hadde to bilder av små oppgraderinger jeg har gjort i soverommet mitt disse ukene, et bilde av de tre malte neglene på venstre hånd for å vise hvordan lakken ser ut nå som den flaker av, og et par bilder av været akkurat nå.  Disse bildene har jeg fjernet fra denne posten, og flyttet over i en ny post som blir lagt ut “privat”.  Hvorfor?  Fordi disse bildene var totalt uredigerte, ærlige, og overhodet ikke fine.  Jeg tok disse bildene for fremtiden min, ikke for andres nåtid.  Men er det ikke litt synd at vi stadig velger bort ærlighet, og alltid prøver å vise oss fra vår best side?

Read Full Post »

It’s always at the end of class or the end of a semester that I realize how important the reading material we went through really was.  It usually happens right after I`m done with my exams, and start packing away my class notes.  I suddenly realize how silly and messy my early notes are, and how little attention I paid to a subject I now find a bit fascinating and interesting; And important.  I suddenly understand why my teacher wanted me to “read Chapter 20 and Chapter 24, and write a short essay about the subject to be finished by next week”.  Those chapters were really important to read!

One should refrain from trying to define “important reading”.  What is important to you may not be of any significance for another.  Some dude may one day need his knowledge of Ancient Greece, some gal may need to know how to start a fire with primitive tools.  I might have use for my school notes about how Satan’s motivation in Paradise Lost may be used in a future debate about clinical depression, and I may not. (Since I am currently not involved in the field, who knows?) What I`m saying is that we collect a lot of knowledge in our lives, not all of it useful.  Does that make is worthless, though?  “Not useful right now” is not the same as “not useful – ever”.  Verily, I might one day have to drudge up my memories of Satan’t motivations in an epicly poetic rewritten Creation.  Or I might not.  Maybe I should know more about how to start a fire with basic tools, instead?  For all I know, perhaps I should start reading about how to defeat potential zombies.  It might come in handy.

Read Full Post »

If anyone outside (like my neighbors across the street) could describe to you what I`ve been doing today, it’d go something like this:

“She’s been going to and from the kitchen a lot.  The windows started slowly fogging up, and then she suddenly threw the window open and frantically gasped for fresh air, cursing up a bloody storm.  The cat jumped in as usual.  They then both exited the back door, her holding a huge cauldron-like kettle of boiled something-or-other, trying to hold her breath every time the steam blew in her direction.  She tossed the hot water into a  broken bucket on the ground before she left the cat outside and repeated the whole water-process twice more.  The cat’s been trying to get back in ever since.”

“Oh, and she’s been taking huge swallows from a giant bottle of what looks like cider, all the while.  The bottle is empty now.  She looks exhausted.”

Read Full Post »

Min teori om samlemani er at man i bunn og grunn er livredd for å miste noe, glemme noe, eller rote noe vekk.  Det virker kanskje litt omvendt, med tanke på at resultatet av samlemani ofte er rot og uorden, og at ting nettopp “forsvinner”.  Jeg snakket akkurat i telefonen med mamma om samlemani, hovedsakelig min egen, og dette er min teori om hvorfor akkurat jeg (og muligens mine søsken) ender opp med så mye ting vi ikke trenger – så mye “søppel”, som mamma kaller det.  Mye av det er søppel.  Det aller meste av mitt rot består av gamle eiendeler og duppeditter: Samlehefter fra Penny-Klubben og eiendomspapirer på hesten jeg solgte for ti år siden.  Stiler fra skoletiden, og prøver med god karakter.  Tegninger jeg aldri samlet i et hefte, og gamle avisutklipp av Nemi.  Og klær – så mange klær.

Jeg driver i disse dager med å rydde gjennom noen hyller som står i kjellergangen utenfor hybelrommet mitt.  Disse hyllene er fulle av ting som ingen egentlig har brukt de siste 10-20 årene.  Jeg har funnet 15 år gamle bilder av ekser ingen vil se igjen, smykkebokser med ødelagte øredobber, utgåtte forsikringspapirer, et gammelt bilspeil pakket inn i plast fra en sølvfarget Nissan som ingen kan identifisere, metervis med bobleplast, ødelagt elektronikk og utgåtte batterier.  Det er ikke bare jeg som sliter med å kaste ting i denne familien;  Jeg er ikke engang den verste av oss. 

.

Mulig jeg skriver bittelitt mer om denne samlemani-teorien min senere, men egentlig så var det her alt jeg hadde av skrive-evner for idag.

Read Full Post »

I`m having a severe case of “the feels” about the new song from The Hobbit: The Battle of the Five Armies.  I`ve been very skeptical about the whole trilogy, especially after not liking the second one and generally being quite disappointed in the whole thing.

I remember last year, when my lil nephew loved ‘I See Fire’ and asked me all the time if I liked it (as I am the resident LotR fan left in the family) and he looked so sad every time I said I didn’t like the song or the movie.  And now he no longer lives here.

This new song is everything that is beautiful.  It even reuses the melody from Into The West. It’s been a solid hour of replays so far, but it’s 1 AM now and I still haven’t taken my meds, and by now I`m pretty much just wallowing, which isn’t good at all.   I have no one near to share these feelings with.

Read Full Post »

Older Posts »